Ferske Scener kan trygt heve hodet etter premieren på stykket “Vi hever våre hoder i skam», mener Harstad Tidendes anmelder Rikke Gürgens Gjærum og gir stykket fem av seks kuler.

Kunstens form – som imitasjon av virkeligheten eller som vrengebilde på idyllen – virker på oss. Så sterkt at det kjennes i magen. Så sterkt at vafler får bismak.

Ferske Scener bruker teatret som politisk våpen i et land der vi har glemt at demokrati er en rett man er villig til å dø for i andre land. Og vi? Gidder ikke engang å bruke stemmeretten vår. Ensemblet leverte en svært potent forestilling som nærmest kan betraktes som retrospektiv i formen. Vi lukter 70-talls politisk teater, men i ny innpakning. Dette er svært tekstnært. Det er teater som taler til intellektet, men som formidler følelser til magen, til samvittigheten. Forestillingen er å betrakte som en moralsk forlengelse av fjorårets Mahagonny Songspiel. Den plasserer FINN i en samfunnskritisk og ansvarlig rolle som kunstformidler.

Ferske scener står for fri scenekunst og for nyskapning – denne gangen også for et kraftig samfunnsengasjement. Den musikkteatralske forestillingen «Vi hever våre hoder i skam» bygger på fersk dramatikk, men ingen nye tanker. Derimot setter fri- gruppen fingeren på et ømt punkt. De formidler tanker vi alle har hatt, men som vi ikke makter å gjøre noe med. De rører rundt i vår mentale kompost.

foto: Ingun A.Mæhlum

Forestillingens definerte sjanger kan man dog sette et spørsmålstegn ved. Verken sangpresentasjonene eller musikkomposisjonene overbeviser helt. Men kanskje er «Opera» med assosiasjon til Brecht/Weills tiggeropera,mer en manipulerende markedsstrategi enn en sjanger- beskrivelse av verket? For hvem går i opera i verdens rikeste land – og hvem ønsker scenekunstkompaniet fra Tromsø å få i tale, røre i og ved. Selve den borgelige kapitaliske kjerne av befolkningen er nok det publikummet kompaniet i størst grad kan
lykkes med å overbevise, rent politisk.

«Vi hever våre hoder i skam» er et verk som problematiserer Norge nasjonens selvgode selvtilfredshet. Gjennom en syntese av nye og gamle sterke tekster ledes publikum inn en selvkritiserende, bebreidende spiral som munner ut i et snodig valgmøte der både kaffe og vafler serveres. Etter en og en halv time med rå virkelighetsbeskrivelse, perspektiver som får en til å grøsse på ryggen ispedd en svart humor – så smaker vaflene bittert. Syltetøyet setter seg fast mellom tennene og du går ut og tenker – hva nå?

foto: Ingun A.Mæhlum