Innlegg holdt på seminar om sceniske handlinger 13.9.08. Arrangør Propellen/Det Åpne Teater.

Det lyriske er knyttet til identitetsforståelse. Tradisjonelt sett. En fasttømret identitet (kall den gjerne romantisk) har for lengst blitt erstattet av en oppløst identitet (kall den gjerne postmoderne). Den lyriske dramatikeren eller kanskje bedre: jeg – som kommer til det dramatiske fra det lyriske –, er ikke postmoderne, men oppvokst i det romantiske. Senere har jeg gått gjennom det postmoderne og tatt med meg et ønske og en lengsel etter å forbinde motstridende elementer, ikke oppløse dem. En slik vei er full av konflikter. Det lyriske er flerstemt. Stemmene løsriver seg fra hverandre. Det lyriske er alltid i forandring. Kompleksiteten er stor. Oppløsning truer. Kaos. Babel.

Altså, skulle man tro, et rimelig bra utgangspunkt for å skrive for scenen.

Men den lyriske dramatikeren, som kommer fra det lyriske til scenestedet, er ikke en seer i for eksempel romantisk forstand eller en viter eller vis i modernistisk forstand (jfr. modernistisk vismannslyrikk). Hun eller han lytter. Hun eller han hører forbindelseslinjer mellom identiteter, mellom stemmer. Lytter ikke bare til, men er i det sammensatte, snakker fra det sammensatte.

La meg ta utgangspunkt i mitt eget tilfelle: Jeg ble Propell, fordi en annen propell, Sissel Lie, inviterte meg til å levere inn en tekst til Propellen Teater for to år siden.
Propell Arild: Men jeg skriver ikke dramatikk.
Propell Sissel: Men du skriver dikt.
Propell Arild: Men.
Propell Sissel: Ikke men, send. Inn. Dikt. De kan være monologiske. De kan være dialogiske. De kan være: Dramatikk.
Propell Arild: Men.

På Propellen Teaters monologworkshop i Trondheim 2006 tok Propell Kristin Bjørn en av mine tekster, en av mine dikt, opp på gulvet sammen med tre stoler og tre Propeller. Hver propell sin stol med fullmakt til vekselvis å gå og ligge på hver sin stollinje og sitte på hver sin stol. En leste teksten og gikk og sto mens de to andre svarte av og til med noen ord og gikk og sto. Og lå. Og lo. Teksten eller diktet forvandlet seg på gulvet. Avslørte forskjellige potensialer. Blant annet et påfallende og for meg overraskende humoristisk potensial.

Senere, i fjor høst, under Propellen Monologfestival, tok propell Kristin teksten ut på scenegulvet på Avant Garden Teater i Trondheim og i Verdal. Hun arbeidet med overheadprojektor og sand og farge og fingre på overheadplaten i overheadlyset og vokalist Ingrid Lode sang og samplet og snakket tekst og beveget seg sammen med skuespiller Tom Eikrem. Teksten viste igjen nye og helt andre potensialer enn forrige gang.

Egentlig skulle vi ha fremført en annen av mine tekster på Propellen Monologfestival. En jeg skrev etter workshopen året før, fordi jeg var blitt så oppildnet av min lyriske teksts dramatiske potensial. Jeg ville skrive ”skikkelig” dramatikk. Jeg skrev og sendte inn til Propellteatervurderingskomiteen, som besto av to eksterne regissører. Teksten ble antatt. Jeg er likevel veldig glad for at den, av forskjellige grunner, aldri ble arbeidet videre med, for jeg forsto, og har egentlig tenkt eller ant lenge og derfor aldri tidligere prøvd å skrive for scenen, at ”skikkelig” dramatikk ikke er noe for meg. Jeg prøvde å skrive om to som traff hverandre på et seminar. Forelsket seg i hverandre. Hodestups. Jeg gav dem hver sin monolog. Og deres respektive kjærester eller samboere eller ektefolk, som de senere kom hjem til, fikk også sine monologer. Da alt dette, fire monologer, var satt sammen og ferdig, var teksten blitt ”skikkelig” dramatisk, altså vanlig god, tror jeg. Men den var så skikkelig at den kjedet meg. Til tross for handlingsgang og spenningskurve og vendinger og overraskelser. Det tok sin tid før jeg forsto grunnen: Teksten min prøvde å etterligne. Den ville hente verden der ute opp på scenen. Den ville fortelle og gjenspeile noe jeg hadde hørt eller sett eller kanskje til og med opplevd selv. Å se slike gjenspeilinger på en scene kjeder meg.

Det er noe annet jeg lengter etter å se på en scene, noe jeg ikke kan se andre steder eller i den såkalte virkelige verden. For meg er en lyrisk tekst et verdensutkast. En lyrisk tekst foreslår og prøver ut andre muligheter å være i verden på. En lyrisk tekst er ikke gjenspeiling eller etterligning, men sin egen virkelighet. Jeg vil skape virkelighet. Jeg vil inspirere. Det kan jeg bare når jeg møter motstand fra språket, ellers blir det jeg skaper bare skygger av handling. Jeg vil ikke kjenne meg igjen, men bli beveget av språket, bli inspirert av språklig-sceniske handlinger. Dette minner meg om noe jeg leste i Thomas Irmers bok Theater und Ritual om den belgiske regissøren Luc Perceval. Der finnes et sitat fra Richard Schechner, i boken oversatt til tysk, her oversatt fra tysk til norsk: ”Det dreier seg om å bevege performere, regissører og publikum like mye til ikke å søke etter en refleksjon av virkeligheten i teateret og altså følgelig en slags annenrangsrealitet, men å gjøre det mulig å erfare teater som en opprinnelig iakttakelse av virkelighet, hvis prosesskvalitet lever videre i dem som forestillingsrealitet.”

For å få dette til er det avgjørende at den lyriske dramatikeren ikke vet hva han eller hun eller altså jeg vil skrive eller skape. Jeg vil ikke skrive om noe jeg har erfart eller kommet eller ikke kommet meg gjennom. Jeg vil ikke sette ord på noe jeg vet. Da får ikke ordene fritt spillerom, men blir brukt eller tatt til inntekt for noe jeg har funnet på eller tenkt ut på forhånd. Ord består i første rekke av stavelser som klinger og forbinder og skaper rytme og driv og stillhet. Så først kommer meningen. Jeg vil skrive frem virkelighet, med ståsted i meg selv, men ikke om meg selv. Her får jeg assosiasjoner til den franske filosofen Emmanuel Levinas. For å kunne realisere seg selv, sier Levinas, må den andre, du, settes først. Overført til lyrisk tekst må jeg, for å kunne realisere eller skrive frem teksten min, la språket komme først, ikke min egen vilje eller intensjon eller prosjekt.

Jeg vil at språket skal finne sted. Skal hende. Derfor har jeg et akustisk ansvar. Jeg lytter til hva språket sier, til hva rommet sier, til hva stedet sier. Jeg er opptatt av ikke å gjøre vold på språket eller rommet eller stedet, ikke triumfere eller trumfe gjennom mitt eget språk, men lytte til rommets og stedets språk. Jeg har altså også et moralsk ansvar. Et lekende lyttende alvorlig akustisk moralsk ansvar.

Grunnen til at jeg ble invitert hit i dag for å snakke om lyrisk drama eller kanskje bedre om teater som dikt, er at jeg i fjor høst på Propellens monologfestival hørte Siren Leirvåg og Svein Gladsø snakke om monologtradisjoner. De snakket begge slik at jeg forsto at jeg skrev de lyriske tekstene mine i en form for tradisjon. Det gjorde meg nysgjerrig. Siden har jeg prøvd å finne ut hvilke tradisjoner jeg eventuelt skriver i. Dette fortalte jeg om på det sceniske handlingseminaret i juni hos Annika Udo på Stillverk 1 i Trondheim til Ragnhild Mærli og Hege Randi Tørresen. Hvorpå de inviterte meg hit for å fortelle mer. Derfor har jeg lest om Hofmannstahls lyriske dramaer hos Peter Szondi. At lyrisk drama er ikke-dramatisk drama, en form for teater som fullbyrdes i språket. Og det nikker jeg til, selv om jeg ikke føler meg hjemme i Hofmannsthals tidlige dramaer som Szondi bruker som eksempel. Jeg har lest i Hans-Thies Lehmanns bok ”Postdramatisches Theater” og forstått at det finnes utrolig mange forskjellige former for dramatiske uttrykk, og blitt forbauset eller kanskje litt skremt eller i hvert fall forundret over at spennvidden på de norske teatrene jeg har vært på er forsvinnende liten i forhold. Lehmann snakker med henvisning til Michael Kirby om forskjellige avantgardeformer for teater, ”en antagonistisk” modell som beveger seg videre over futurisme, dada og surrealisme til nye provokasjonsestetikker. En såkalt ytre avantgardisme. Dette er for meg interessant lesing. Men jeg vil ikke være avantgard, jeg vil ikke provosere. Disse ordene betyr for meg snarere marginalisere. Lehmann nevner også en ”hermetisk” avantgarde, da snakker han bl.a. om symbolisme. Dette er den indre avantgardistiske modellen. Som i følge Lehmann er et skritt på veien mot det han kaller et neolyrisk teater, hvor alle teaterets bestanddeler blir til bokstaver i en poetisk ”tekst”. Lehmann siterer i denne sammenheng Maeterlincks bemerkning: ”Teaterstykket må først og fremst være et dikt”. Lehmann betegner dette som tidlige eksempler på det han kaller postdramatisk teater. Det vil si at vi allerede har sagt farvel til enheten spenning, drama, handling, etterligning. Dette farvelet i fire farger tiltaler meg, selv om jeg ikke vil påberope meg verken Maeterlinck eller symbolisme, som jeg vet lite om, eller andre ismer. Jeg skriver mine tekster her og nå og har verken definisjons- eller plasseringsbehov i forhold til tradisjon. Samtidig fascineres jeg av uttrykket: ”Teaterstykket som dikt”, kanskje mest fordi det minner meg om det tyske uttrykket: ”Es ist ein Gedicht”. F.eks: Das Eis ist ein Gedicht eller das Kleid ist ein Gedicht. Altså at noe, en is, en kjole etc. er utenom det vanlige velsmakende eller velformet eller vellykket eller vakkert. Og hvis det er noe jeg vil med mine scenetekster, er det nettopp dette. Skape tilstander. Skape muligheter for unike, atmosfæriske, vakre sceniske tilstander.

Jeg er takknemlig for indirekte å ha blitt spurt om å sette meg inn i forskjellige lyrisk- dramatiske uttrykksformer som har blitt utprøvd opp gjennom årene. Det er viktig for meg som dramatiker å vite hva som har blitt gjort før meg. Men for min egen lyrisk-dramatiske skriving har denne viten mindre betydning. Jo mindre jeg vet når jeg er i skriveprosessen, jo bedre er det. Da må jeg avlære det lille jeg kan. Det samme gjelder når jeg gjendikter. Jeg må åpne hendene: Kom. Åpne ørene: Hei. Ta innover meg. Lytte. Men når teksten er ferdig, eller uferdig ferdig, og begynner å verke og lengte og se seg rundt etter en scene, da kan jeg la meg inspirere av for eksempel Lehmanns beskrivelser av forskjellige iscenesettelser av tekst. Og her er vi ved det utenom det vanlige fascinerende og fantastiske med Propellen Teater, nemlig at realiseringsmuligheten er der uansett tekstlig uttrykk. Propellen Teater er en mulighetsfest hvor det hele tiden kommer nye innsikter og utsikter og perspektiver innom og kimer og anlegg og hun og han og du kommer innom.

Er du kåt?
Bare når håret ditt er vått.
Eller når du stryker det, bak øret.
Vi kan møtes over en kaffekopp.
Eller en te.
Og le. Ja, vi er minst tre. (Men er vi trær?)
Nei. Forstår du ripsbær?
Jeg frir til din oppmerksomhet.
Jeg er ikke fri. Men jeg liker å sette opp håret.
Det viktigste er deg selv.
Du mener elv?
Ja, jeg renner litt uskyldig og kanskje litt frekk.
Du kan ha en hvit skjorte og være for fyldig eller tynn.
Men når du tenker, kan du snu deg og si:
Det skal bli godt å være ulik seg selv, på gulvet. I døren.
Ja, vi er dører. Du er: Dør. Hør!