CV pr. 14. oktober, 2008.
Innledning.
Jeg lover i denne CV å holde meg strengt til sjangeren, som i sitt vesen er løgnaktig, men likevel ofte har et mildt dryss av troverdighet over seg. Jeg ber også om unnskyldning for eventuelle divergenser med tidligere CV-er. Dette er dessverre ikke til å unngå, siden det forgagne som kjent forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hovedtrekk.
Født i Ballangen, 13.05.56. Døpt, Bjørn Are Dypås, Ballangen kirke. Oppvokst i gruvesamfunnet Ballangen, som i 1964 ble til det tidligere gruvesamfunnet Ballangen.

Arbeid og utdanning fra 1972 fram til denne dag: Bensinstasjon, Ballangen, avbrutt skolegang ved gymnaset i Narvik, postvesenet, Ballangen, dreng hos bonde Idar Hansen, Bøstrand, Ballangen, A/S Norsk Jernverk, Mo i Rana, Moheia vg skole, allmenfag, Mo i Rana, avbrutte studier ved UiTø, Tromsø, avbrutte studier ved Lærerhøgskolen i Tromsø, pleiemedhjelper Åsgård psykiatriske sykehus, Tromsø, pleiemedhjelper Kløvertun psykiatriske sykehjem, Storsteinnes, museumsarbeider Sør-Senja bygdemuseum, Stonglandseidet, perioder med arbeidsløshet, Nord-Norge, en uke på tiltak på oppdrettsanlegg, Gjøvika, Tranøy, tilbake til Kløvertun psykiatriske sykehjem, Storsteinnes, Helsefaghøgskolen i Tromsø, sykepleien, sykepleier ved Sørreisa sykehjem, Sørreisa, Silsand ungdomshjem, Lenvik, boligtjenesten, Sørreisa kommune, frilans sykepleier, midt-Troms.

Karrieremessig høydepunkt.
Den gangen jeg egenhendig stagget ei løpsk kvige på bonde Idar Hansens gårdstun, Bøstrand, Ballangen, 1975.

Forhold i ungdommen som har formet meg.
1. Fotball.
2. Langrenn.
3. Sommer som vinter, myrene innover mot Børsvannet.

Favorittsitat.
Avdøde onkel Arthur, en lørdagskveld, høsten 1964: ”Krigen er slutt. Gruva er nedlagt. Skål!”

Forhold til Akademia.
Jeg har nok lært viktigere ting i langrennsløypa enn på Høyskolen, blant annet dette: En dårlig start kan repareres mot slutten av løpet.

Forhold til arbeidslivet.
Omtrent som til mygga på Finnmarksvidda. Den er der, og den eter deg levende. Det er bare å bevare sinnsroen og la den gjøre jobben sin.

Plutselig erindring.
Nå kom jeg plutselig på at jeg har en onkel som har spilt på det norske landslaget i fotball. Han ga seg fan på at han skulle på landslaget, pakket kofferten og reiste til Oslo. Der meldte han seg inn i Frigg, gjorde furore, og debuterte på landslaget noen år etter (Idrætsparken, København, privatlandskamp, men likevel). Da han hadde gjort det, reiste han tilbake til Nord-Norge. Han hadde bevist det han var kommet for å bevise. Han var den første nordlending på det norske landslaget i fotball.

Jeg vet ikke riktig hva dette har med saken å gjøre, men jeg vet at det har noe med saken å gjøre.

Hallo, er det noen der?
For en tid siden ble jeg spurt om jeg syntes jeg burde ha mer oppmerksomhet som skribent. Dette syntes jeg var et merkelig spørsmål. For det er jo slik med oppmerksomhet, at det til en viss grad er bra med litt oppmerksomhet, men til en viss grad er det ikke så bra. Og til en viss grad vil man sette pris på denne oppmerksomheten, men til en viss grad vil man ikke sette pris på den. Og det er det som er bra for en, man ikke setter pris på, mens det er det som ikke er så bra for en, man setter pris på. Så jeg vet sannelig ikke. Den rette form for oppmerksomhet, hva skulle det være? En bløtkake?

Betroelse.
Jeg er en meget alvorlig mann, så alvorlig at jeg ofte blir tatt for en spøkefugl.

Kjepphest.
Saklighet!!! Jeg kan ikke fordra folk som ikke holder seg til saken.

Forglemmelse 1.
Jeg glemte å nevne at jeg i min tid oppnådde å bli kretsmester i langrenn, og nordnorsk mester i fotball. Dette kan jeg dokumentere med avisutklipp.

Forglemmelse 2.
Jeg glemte også å nevne at jeg har gått på forfatterstudiet i Tromsø. Der ble jeg kjent med Kristin E. Bjørn, og etter hvert også med Bernt Bjørn. Dette ledet til min debut som dramatiker, med stykket ”Jeg er visst ikke helt klar”, oppsatt av Ferske scener, 2004.

Avslutning.
Jeg tror jeg vil legge til at jeg har mange planer for fremtiden, men som skrivende menneske
holder jeg meg ikke med planer. Det som skal skrives blir nok skrevet.