Gå til innhold

En ny scenekunstpolitikk

KRONIKK: Hvis den nye regjeringen vil prioritere det frie scenekunstfeltet, bør de se på hva som falt utenfor Kulturløftet. Vi trenger å styrke basisfinansieringen, skape samarbeid mellom institusjoner og det frie feltet og dyrke fram regionale forskjeller, skriver Kristin Bjørn.


Den nye regjeringen vil ”prioritere det frie scenekunstfeltet og frilanserne”. Det er blant det mest konkrete som står om kultur i Sundvoldenerklæringen. Regjeringen vil stimulere til vekst nedenfra, framfor å styre ovenfra. De vil gjennomføre en frihetsreform som skal føre til økt maktspredning, høyere kvalitet og en bredere finansiering av kulturlivet. De vil også forenkle regelverket for selvstendig næringsdrivende kunstnere.

Erfaringene fra Oslo Nye
Hva blir så den konkrete politikken? Mange i det frie feltet ser mørkt på framtida. Man er med god grunn redde for å bli brukt som skalkeskjul. Sporene fra saken med Oslo Nye skremmer: Det som begynte med en retorikk om å bygge ned institusjonens  tungrodde og ”ufrie” organisering, og åpne for det frie feltet og frie prosjekter, endte med rene sparetiltak og økte inntjeningskrav.

Worst case scenario er at ”prioriteringen av det frie scenekunstfeltet og frilanserne” ender opp med å være kutt for de fast ansatte på institusjonene, og lite annet.  Men redselen for å bli lurt kan ende opp med at man sitter musestille og handlingslammet – og helt uten påvirkningskraft på den nye regjeringen.  Vi må melde oss på!

Kulturløftene gjaldt ikke den frie scenekunsten
De rødgrønne har på ingen måte vært de frie kunstnernes beste støttespiller. Kulturløftet 1 og 2 har først og fremst ført til omfattende institusjonsbygging. De store statlige satsingene på  knutepunktsinstitusjoner har forpliktet regionale myndigheter til å følge opp med sin prosentvise andel av kostnadene. Dette spiser opp de regionale kulturbudsjettene. I praksis er det ofte Kulturdepartementets tildelinger som har avgjort kommunens og fylkeskommunens prioriteringer på scenekunstfeltet. Egne regionale satsinger har ikke vært mulig for de kommunene som er vertskap for en større institusjon.

Større regional innflytelse
Det er stor utfordring at vi lever i et land der kommunene er fattige og staten rik. Forskere peker på at statlige bevilgninger til kunst er faglig godt begrunnet og er mer stabile enn lokale tiltak. Regionale myndigheter støtter  ofte nyttekultur, det som bygger opp samhold og enhet, i den grad de støtter kultur overhodet. Kunst er sjelden tema. Får de valget, vil de ofte heller prioritere sykehjemsplasser.

Men bildet er ikke så enkelt. Det finnes sterke kunstfaglige miljø andre steder enn i Oslo. At kommuner  som Tromsø, Bergen og Trondheim skulle ønske å styre sine egne valg med tanke på institusjonsbevilgninger,  trenger på ingen måte være en katastrofe. Å ha finansieringsfond med ulike mål, som Fritt Ord er et vellykket eksempel på, er bare av det gode.

Veien videre
Det regjeringsoppnevnte Enger-utvalget konkluderte nylig med at Kulturløftene ikke har lyktes på viktige områder. De har ikke ført til økte publikumstall. Heller ikke større mangfold med hensyn til klasse- og etnisk bakgrunn hos publikum, i den grad det overhodet er gjort grep for å måle dette. Teatrene oppfører ikke mer norsk dramatikk nå enn før og  Kulturløftet  har ”i liten grad skapt etterspørsel etter ny norsk dramatikk”, poengterer Enger-utvalget. Dette holder ikke. Nå må innholdet i scenekunsten – kvalitet og mangfold i uttrykk – prioriteres.

Annen kompetanse
Under overskriften ”Det er nok kultur nå” skriver Kristian Meisingset i Civita om de store bevilgningene til scenekunstinstitusjonene på nrk.no 16.10.2013. “I stedet for at departementet styrer bevilgningene til scenekunsten og stiller enkle krav om blant annet publikumstall, bør en ny enhet få anledning til å fordele pengene etter hvem som holder høyest kvalitet og lager mest ny, spennende teaterkunst.” Jeg tror ikke vi trenger en ny enhet for å gjøre disse vurderingene. Det trengs bare annen kompetanse i departementet. For en gangs skyld er jeg dermed nesten enig med Civitas medredaktør.

Basisfinansering
De siste årene i opposisjon har Høyre i sine alternative statsbudsjetter ønsket å styrke basisfinansieringen betydelig. Ordningen vurderes som kunstnerisk svært vellykket. Forestillinger skapt av ensembler på basisfinansiering har vært blant gjengangerne når Heddapriser og kritikerpriser deles ut. Forestillingene har utviklet norsk scenekunst i positiv retning i forhold til kvalitet, mangfold og ulikhet i uttrykk. Men ordningen er alt for liten, og treffer veldig smalt. Til nå er 10 kompanier inkludert , 9 i Oslo og 1 i Bergen.  I tillegg er det stor overvekt av dans. Bare 2 av kompaniene som får slik basisfinansiering arbeider med tekstbaserte uttrykk.

Ressurser og resultater
Tre millioner i året er mye i fri scenekunstsammenheng, men det er fristende å peke på at selv de minste institusjonsteatrene i landet ligger langt over det. For eksempel har Østfold Teater rundt 7 millioner i året.  Det virker som det ligger en  forventning om at det frie feltet skal få til spesielt gode kunstneriske resultater, med langt mindre ressurser. Dette er bemerkelsesverdig.

Signaler
Når det kommer til  hva slags praktisk politikk vi kan vente oss, er signalene fra den nye regjeringen uklare. Kulturminister Thorild Widwey er tilsynelatende mest bekvem med å snakke om det frivillige feltet, altså lokalt og dugnadsbasert kulturliv. Det virker ikke spesielt ambisiøst for en kulturminister som, hvis en tar formuleringene i erklæringen på ordet, skal snu opp ned på organiseringen av kunst- og kulturfeltet.  Da er hennes statssekretær Knut Olav Åmås atskillig mer offensiv. Han er tydelig på at han vil at andelen av statsbudsjettet som går til kulturen skal holde seg på 1 prosent og at den nye regjeringen må ta tydelige grep raskt for å vise strukturendringer i praksis.

Forslag til en begynnelse
Noen grep som vil styrke kvaliteten og variasjonen i den norske scenekunsten:

1) Gjør om noe av støtten til institusjonsteatrene til søkbare midler for samarbeidsprosjekter mellom de frie feltet og institusjonene. Det vil føre til nytenkning og omorganisering som kommer kunsten og publikum til gode i form av kvalitet, engasjement og variasjon i repertoar.
2) Styrk basisfinansieringen for det frie feltet.
3) Styrk forskjellene mellom institusjonsteatrene. I dag har alle et bortimot likelydende oppdrag. Det betyr litt av alt på alle teatrene, og små muligheter til å bli spesielt dyktige til noe. Ulike kunstneriske mål og ulike metoder og organisering skaper kunstnerisk egenart og kvalitet. De beste forestillingene kan spres til resten av landet via Riksteatret.
4) Tilrettelegg for andre finansiører enn staten. Gaveforsterkningsordninger som skattefradrag for privat støtte til kunst- og kulturformål er et skritt i rett retning.