Av Kristin Bjørn
Norge er et land med priviligerte mennesker og en stor og voksende middelklasse. Unge nordmenn velger yrker der de kan realisere seg selv. Drømmejobben innebærer å være skapende, og bli anerkjent for det.
Det har vel knapt vært en befolkning i verdens historie som har så mange muligheter . Norge anno 2012 er en festaften av muligheter. En skulle tro det gjorde oss til verdens lykkeligste mennesker.
Personlig vekst
På samme måte som samfunnet bekjenner seg til økonomisk vekst, er personlig vekst vår individuelle trosbekjennelse. Å gjøre det samme over lang tid blir sett ned på. Vi kaller det ikke ro, eller fordypning, eller stabilitet. Stagnasjon er ordet. Og stagnasjon er krise. Noe å skamme seg over.
Men livet som et kontinuerlig forbedringsprosjekt er en slitsom affære. Vi skal alltid et annet sted. Det å være kreativ og skapende har ingen direkte sammenheng med å være fornøyd med livet. Kunstnere, for eksempel , har størst sjanse av alle yrkesgrupper for å bli rammet av psykiske lidelser som angst og depresjon.
Misforstått kunstnerideal
Likevel, siden evig endring er de vellykkedes arena, så får vi som arbeider med kunst ofte høre hvor heldige vi er. Vi lever jo ut drømmen vår.
Men drømmer er drømmer. Kunstnerisk arbeid er noe annet. Kunst er resultater som kan erfares i virkelighetens verden. Arbeidet krever at en holder avstand til de besnærende nye drømmene som alltid truer med å overta før jobben er sluttført. Det er gjennomføringens kunst som teller, ikke øyeblikkets inspirasjon.
En vet aldri sikkert om arbeidet har verdi. Mengden kreativitet som er lagt ned er ingen målestokk. Det avgjørende er om arbeidet gir mening til de som skal nyte resultatet av kunsten.
Ung, kreativ og ambisiøs– og på NAV
I vår gikk det en hissig debatt i media etter 28 år gamle Vegard Skjervheims kronikk En ”trygdesnylters» bekjennelser (Dagbladet 31. Mars).
Hele oppveksten hadde han fått høre hvor enestående talentfull han var. Så kom han ut i voksenlivet og innså at Norge er full av unge som han. Nå har han vært tre år på NAV. Psyken tålte ikke vekten av hans egne drømmer.
Over 36.000 nordmenn under 30 år mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Antallet unge uføre har økt med 24 prosent de siste fire årene. De foregående åtte årene økte tallet med 30%. Hovedårsaken er i følge OECD psykiske lidelser.
Ønsketenkningens svøpe
«Ønsk i den ene hånda, og spytt i den andre, og se hvor du har mest», pleier min svigermor å si. Med hennes livserfaring, står ikke drømmerier høyt i kurs.
Psykologene ser ut til å være enig med henne. Mens man tidligere lette etter årsaken til psykiske lidelser i fortida, fokuserer nå de fleste behandlingsformene på endring av tanke – og adferdsmønster i nåtida.
Et menneske tenker rundt 70 000 tanker om dagen. Enkelte av disse tankene lar vi få mye større betydning enn andre. Møter vi problemer, tror vi ubevisst at svaret ligger i våre egne tanker, mens de ofte ligger i samhandling med mennesker rundt oss.
Samtidas credo «Følg drømmene dine», kan fort vise seg å ende på NAV.
Livet er tida som går
Det som satte i gang disse refleksjonene hos meg er bloggen«I det syke hjørnet – om å leve det ulevelige». Forfatteren Marit Ulriksen er lektor i norsk og fransk ved en videregående skole i Tromsø. Hun har kreft, og er i disse dager inne i sin siste runde med cellegift. Legene gir henne ikke noe håp om å bli frisk. Å lese henne er som å snakke med en venn som ikke har tid til utenomsnakk. Tekstene forteller og reflekterer og inviterer til ettertanke. Det er som en dialog der jeg får fylle inn mine egne tankerekker. Og jeg er ikke alene. 161 000 sidehenvisninger var status for to uker siden.
Savnet etter en hverdag («I det syke hjørnet», 2. November)
«Tenker over en hel uvirksom dag foran meg. Bortsett fra en stråletime ligger det en uendelighet av minutter og timer foran meg som jeg kan skusle bort til alt eller ingenting. Jeg kan lese en bok, tusle rundt i morgenkåpe og se på fuglene, høre musikk (…) Men jeg vil ingen av delene! Jeg vil bare på jobb!(…) Som jeg savnet disse dagene uten stress og mas da jeg jobbet! Bare tanken om å slappe av utover dagen, få tid til noe annet enn jobb og unger, få kvalitetstid med meg selv, skrive litt, gjorde at jeg, da jeg arbeidet 100%, var begynt å glede meg til pensjonsttilværelsen. I en alder av 42-43! (…)
Kroppen min er et ubrukelig skall for tiden, men inni meg er jeg fortsatt like frisk, åndsfrisk (…) Jeg er villig til å oppgi alt det jeg trodde var viktig, hele det livet jeg hadde sett for meg, bare for å leve. Jeg er villig til å gjøre en drastisk endring av livsstil og levestandard hvis noen lovte at det ville gi meg et langt liv.
Jeg trenger ingenting unntatt tid.»
Livet er en liten dings
DeLillos sa det i sin 80-talls hit. Det er en konkret affære, dette livet. Det telles i timer og minutter. Vi trenger slike realitetsorienteringer som Marit Ulriksen gir oss:
Vi har bare et liv. Det må leves, ikke drømmes bort.