Gå til innhold

Kristin Bjørn i samtale med Hanne Tømta

Hanne Tømta, gratulerer så mye med fire nye år!
Hva er du mest fornøyd med i din første periode som sjef for Nationaltheatret?

Vanskelig spørsmål! Jeg sliter litt med å bli helt fornøyd, – men jeg tror det må bli grepet med å ansette Johan Harstad som husdramatiker. Det er jeg veldig fornøyd med. Ikke minst er jeg stolt av at resultatet av året hans hos oss, OSV, settes opp på Torshov til høsten.


Da jeg satt i styret i Dramatikerforbundet, var dette med husdramatikere noe alle var sikker på ville være et enkelt og vellykket grep for å få til mer nyskrevne teatertekster. Kan du si noe om hvordan det har fungert i praksis hos dere?

Jeg tenkte også at det ville være et sterkt og forholdsvis enkelt grep. Det var ikke helt sånn. Vi smalt vel inn i en slags vegg – av praktiske spørsmål og organisering – som vi ikke hadde forutsett.

Forventningene fra Johan Harstad og skuespillergruppa som skulle jobbe med prosjektet var ulike, og det tok litt tid å finne formen. På hvilken måte skulle skuespillerne gi tilbakemelding på tekstene underveis, for eksempel? Det er viktig at det er kunstnerisk mat i et slikt prosjekt for alle som deltar. Det visste vi jo selvfølgelig, men jeg hadde vel en slags idé om at det nærmest ville gå rundt av seg selv. Det gjorde det ikke.

Hadde vi ikke hatt Mette Brantzeg som fungerte som prosjektleder og dramaturg så hadde det ikke gått. Den rollen viste seg å være utrolig viktig for å ivareta og kommunisere de ulike viljene og skape fellesskap. Å ha en forfatter sittende alene i et kott på teatret og skrive er på ingen måte nok. Vi ønsker jo å skape rom for utveksling slik at det blir kunstnerisk vekst på mange nivå.

Arbeidet til Harstad ble presentert på ulike måter over tre dager høsten 2010: Tre monologer basert på novellene hans fra samlinga Ambulanse fra 2002 ble satt opp, i tillegg til å lese en versjon av OSV for publikum.


Nationaltheatret har lang erfaring med å ha flere fast ansatte i dramaturgiatet. Kan du si noe om hvordan du ser dramaturgenes rolle?

Dramaturgene spiller en nøkkelrolle, spesielt i prosjekter som utfordrer det tradisjonelle prøvesystemet. Nye tekster, nye organiseringsmåter, – det vi ser er at vi absolutt skulle hatt mye mer ressurser i dramaturgiatet, flere dramaturger på prosjektbasis for å lede slike prosesser.

Johan Harstad sier at han tenker at all tekst kan iscenesettes. Han skriver tekst, andre har fagkunnskapen til å kunne iscenesette det.

Det er jeg prinsipielt helt enig med han i!


Det har tatt fire år fra Johan Harstad hadde sitt husdramatikerår til det blir fullskala forestilling?

Det har vært nødvendig med så lang tid. Det var en sterk og svært omfangsrik tekst Harstad ga fra seg. Teaterteksten som den nå ser ut er bearbeidet av instruktør Torkil Sandsund og dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag, og jeg tror alle involverte er fornøyd med hvordan det er blitt.


Neste spørsmål kommer kanskje litt ut av det blå, men, var planene om rehabilitering og midlertidig flytting av Nationaltheatret en forutsetning for at du sa ja til en ny sjefsperiode? 

Selvfølgelig var det det! Det at vi må ut av dette bygget og finne nye spillesteder og nye måter å organisere oss på vil gi oss enormt mye, på måter vi ikke vet omfanget av. Jeg vet fra flytteprosessen på Rogaland Teater at en slik prosess kan virke fornyende og redefinerende for hele teatret. Den fysiske utformingen av bygget vi er i nå, hvordan scenene ser ut, legger store begrensninger og er absolutt med på å forme organiseringen og hvordan arbeidsprosessene foregår. I tillegg er det tradisjonen som kanskje er spesielt sterk her.

Vi er i et hus der veggene tenker. Det er en utfordring for oss, som for alle institusjonsteatre, at vi ikke har bredt nok nedslagsfelt i befolkningen. Flyttingen vil gi oss mulighet til å treffe et nytt publikum på uvante steder. Vi kan lage prosjektscener i helt andre rom og i bydeler utenfor sentrum, for eksempel. Det gir oss en mulighet til å nå barn og unge på en annen måte.


Ja, for publikummet på National blir jo eldre og eldre?

Nå har de faktisk blitt yngre de siste årene. Det er vi veldig fornøyd med. Gjennomsnittsalderen på publikum er gått ned med fra 46, 7 år til 42, 6.


Men er ikke det fordi dere spiller så mye Kardemomme by og Reisen til julestjernen?

Nei, slett ikke. Komedieprosjektet på Torshov har virkelig truffet blink og trukket et nytt og yngre publikum. Det er det som gir utslaget. Vi har ikke spilt mer klassisk barneteater i det siste.


Uansett er dere er helt avhengig av barneklassikerne for å møte kravene til egeninntekt?

En trenger ikke ha utdannelse fra BI for å lese ut av regnskapene våre at vi trenger de inntektene, nei. Men det gjør alle teatrene. Vi må forholde oss til en virkelighet der det er foreldre og besteforeldre som kjøper barnebillettene. Det er ikke ungene selv. De voksne som tar barn med på teater, vil helst se noe de kjenner fra da de selv var barn. Det er en kjempeutfordring å nå dem med nytt stoff.


Et av prosjektene du annonserte da du ble sjef for fire år siden, var en tydeligere satsing på ny dramatikk for barn? 

Vi har gjort en del – forestillingen Istialia sammen med Fabula Rasa, for eksempel. Og musikalen Rockeulven i 2011-12 ble en kjempesuksess.


Rockeulven var testet ut med suksess på Trøndelag Teater først?

Ja, men det var slett ingen selvfølge at det ville fungere her også. Catrine Telle har virkelig satset og fått til mye nytt og spennende teater for barn. Kurt forestillingen og samarbeidet med Cirka Teater for eksempel. Det har jeg veldig respekt for.


Når dere nå må ut av huset under ombyggingen, er det å lage en egen barneteaterscene et annet sted en av planene?

Har ikke tenkt så konkret på det, men kanskje det?


Hva er tidsperspektivet for ombyggingsplanene? 

Det er en lang prosess, og vi må forholde oss til Statsbygg sitt regelverk for hvordan slike store ombyggingsprosjekter skal foregå. Nationaltheatret er et symbolbygg, og det er ekstremt mange hensyn som må tas. Vi flytter nok ikke ut før i 2016 eller 2017.


Jeg leste en artikkel om endringsprosesser i arbeidslivet i Dagens Næringsliv på flyet nedover. Det er visstnok et kjent fenomen at«Bedriftskulturer spiser strategier til frokost?»

Hehe. Jo, det kan jeg nok kjenne igjen. Nationaltheatret er litt beryktet der, for å ha en konservativ bedriftskultur. Klisjeen «Vi gjør som vi pleier», sies jo å stamme herfra. Ikke bare-bare å være fersk instruktør her. Det kan være stor motstand internt mot forandring.

Men samtidig har staben her taklet store utfordringer på en veldig god måte i møte med kunstneriske team fra andre teaterkulturer, for eksempel i forbindelse med Ibsenfestivalen. Forskjellen på tysk og norsk teaterarbeidsorganisering; den er til tider enorm. Men huset her har investert mye og strukket seg langt og vært lojale mot den kunstneriske visjonen i prosjektene, og oppnådd fine kunstneriske resultater. Det skal de ha all honnør for. Så det er veldig dobbelt, det der.

Motstanden mot nye idéer som fins her, skyldes ofte at det er mange utrolig dyktige mennesker her som brenner for teaterkunsten og jobben sin, og har et sterkt ønske om å bidra. Hvis de opplever at de kommer lengre unna der avgjørelsene tas, kommer det ofte en reaksjon med motforslag og ønsker som er mer i tråd med slik de ønsker seg en forestillingsprosess. Det er naturlig. Ikke alle nye idéer er gode, heller.

Det er mange lidenskapelige teaterelskere på dette teatret, og det først og fremst en styrke for oss.


Toril Goksøyr og Camilla Martens ble utfordret av kulturministeren på scenekunst.no til å dele sine erfaringer med samarbeid med Nationaltheatret. Kort oppsummert sa de på den positive siden «fantastiske fagfolk og store ressurser», og på den negative «motarbeidelse fra medarbeidere som beordres til prosjektet og mangelen på fleksibilitet».

Sett fra vår side, går samarbeidet med Goksøyr og Martens bedre for hver gang. Det er en grunn til at de kommer for syvende gang nå til høsten. Det blir bare bedre og bedre. De er blitt tydeligere på hva de vil og hva de ønsker seg av staben fra teatret, og det gjør kommunikasjonen enklere og mer effektiv.

Samarbeid med grupper, er faktisk noe vi har gjort mye av og har en viss rutine på. Gjennom ICON-programmet, som erstattet Samtidsfestivalen fra 2011, har vi hatt en serie internasjonalt toneangivende ensembler som har gjestet oss. Noen av dem har også tatt med norske grupper, som Grusomheten Teater. I tillegg har vi hatt mange andre samarbeid – foruten Goksøyr & Martens har vi hatt Rimini Protokoll, Fabula Rasa og andre. En grunn er kanskje at vi har hatt Torshovgruppa i så mange år. Det har gitt oss kunnskap og erfaring til å møte slike kollektive prosesser og samarbeidspartnere.


Mangelen på fleksibilitet i produksjonssystemet på de store institusjonene trekkes fram i Engerutvalgets utredning som en av årsakene til at den kunstneriske nyskapingen og målet om å nå nye publikumsgrupper ikke er oppnådd under Kulturløftet 1 og 2?

Ser den, absolutt, og skulle virkelig ønske at vi hadde en mer fleksibel og prosjektorientert organisasjonsmodell. Men ting tar tid – vi er en stor og innviklet organisasjon som forholder vi oss til en kunstnerisk praksis i endring.


Hvordan da?

Det som før var standard, – åtte ukers prøvetid der skuespillerne fordyper seg i sin egen rolletolkning og instruktøren passer på helheten, fins nesten ikke lenger. Nå jobber de aller fleste instruktører med felles studier og kunstnerisk medskaping på ulike måter. Skuespillerne undersøker tema og form og kommer med forslag og bidrag til mye mer enn rollens psykologi, for å si det sånn. Prøvetiden er delt opp, eller varer i 4 uker, eller 10. Det er et helhetsfokus på å nå det optimale kunstneriske nivå i hvert prosjekt, som jeg skulle ønske vi kunne overføre til resten av organisasjonen også. Men det er ikke så enkelt å få til.


Hvordan opplever du samarbeidet med fagforeningene?

Det er enklere enn før. Jeg tror alle ser at vi har passert toppen når det gjelder bevilgninger til teatersystemet slik det er nå. Vi er nødt å bli mer fleksible og tilpasningsdyktige i organisasjonen for å nå det best mulige kunstneriske resultatet og dermed styrke oss på lang sikt. Vi må kunne tilpasse oss ulike arbeidsmetoder. Jeg opplever en konstruktiv tone i møte med fagforeningene. Alle ser jo at feltet endres. Omorganiseringen på Oslo Nye er bare et eksempel på det. Skillet mellom arbeidsmetodene i det frie feltet og inne på institusjonene blir mindre og mindre. Den nye generasjonen kunstnere definerer selv sine metoder, og ønsker å gjennomføre den enten den er inne i teaterhusene eller utenfor.


Nationaltheatrets har en spesiell rolle i toppen av hierarkipyramiden i norsk teater, i alle fall i menigmanns bevissthet. Spiller denne posisjonen noen rolle når du velger repertoar?

Nei, vil ikke si det. Som nasjonalteater har vi et særskilt ansvar for å ivareta og vise fram kulturarven for nye generasjoner, men vi skal også være en spydspiss innen samtidsscenekunsten. Begge deler er viktige. Jeg tenker ikke på posisjonen vår når jeg legger repertoar. Hva slags muligheter vi har med de fysiske scenerommene våre og hvordan logistikken skal løses, har faktisk større betydning. Bakscenen, der Goksøyr & Martens skal spille i høst, er et fantastisk rom, som vi altfor sjelden har mulighet til å ta i bruk, for eksempel.


Hva ser du etter når du velger samtidsrepertoar? Hva er utslagsgivende for at du velger et prosjekt framfor et annet, når teksten ikke er skrevet enda?

Det viktigste er at idéen og målet med prosjektet er tydelig, og avgrenset. For vagt og «undersøkende” tema betyr ofte at det ikke er klart til å settes i produksjon.


Er det best for teatret å forholde seg til et team, eller å komme inn i et prosjekt før det er ferdigdefinert? Dramatikere klager ofte på det, at teatrene ikke vil ha ferdige manus. «Man må ikke gi dem for mye tekst, men la dem tro de er med å bestemme», er et velkjent kollegialt tips.

Nei, jeg opplever det ikke sånn. Prosessene er så forskjellige fra gang til gang. Manusene til dramatikere som Arne Lygre og Jon Fosse er jo i aller høyeste grad ferdig skrevet når de kommer til oss.


Men er det lettere for teatrene å forholde seg til en instruktør som ønsker å dramatisere, enn til en dramatiker med et påbegynt manus?

Det har jeg virkelig ikke noe entydig svar på. Det er helt forskjellig fra prosess til prosess. Men, som sagt, jeg skulle ønske vi hadde mer ressurser til å lede og gjennomføre utviklingsprosesser. Der har kanskje instruktører en fordel, fordi de er vant til å lede.


Ved siden av Johan Harstad sitt OSV, er Kjersti Horns dramatisering av Nedstörtat Engel av P.O. Engquist en av de store satsingene denne høsten. Er det tilfeldig at begge er bearbeidelser av tekster skrevet i en annen form?

Ja. Styrtet engel springer ut av Kjersti Horns sterke og personlige møte med boka og skildringen av utenforskap. OSV måtte bearbeides – selv i høstens nedkuttede versjonen vil den vare i fem timer. Det er virkelig tilfeldig at vi ikke har et nyskrevet manus av en «klassisk» dramatiker på spilleplanen denne høsten. I vår satte vi opp Christopher Nielsens «Holocaustmusikal», i fjor høst, Arne Lygre.


En rapport om scenekunsten som ble bestilt av Engerutvalget konkluderer med at likt oppdrag fra staten gir liketenkende institusjoner. Hvis du selv kunne velge ordlyden i departementets oppdrag til Nationaltheatret, hva ville det vært?

Det er ikke vanskelig. Vi har formulert det hvert år siden jeg begynte, i søknaden om driftsstøtte: Vi vil være Norges nasjonalteater også internasjonalt. Vi har et særskilt ansvar for kulturarven, og Norges scenekunstarv er i høyeste grad internasjonal. Vi ønsker å reise mer, og få flere internasjonale samarbeid hit. Men så langt har vi ikke fått gehør i departementet.

 

Samtale med Hanne Tømta 18.6.2013