Av Kristin Bjørn
Når hurtigruta klapper til kai, ønsker en høytalerstemme turistene velkommen til den spennende kulturbyen i nord. Det er slik vi liker å presentere oss. Men under overflaten har det skjedd store endringer det siste tiåret. Institusjonsbygging og pengeoverføringer har styrket det trygge og forutsigbare. Tromsø er i ferd med å bli en kulturby lik alle andre kulturbyer. Og det var vel ikke meningen?
Forskjellen på kunst og kultur
«Kultur er det åndelige fellesskap som uttrykker vår identitet, og som holder oss sammen som folk. Det er et bredere begrep enn kunst. Kunsten har et mer utforskende, grensesprengende element i seg enn kulturen Mens kulturpolitikken kan sies å ha som hovedoppgave å skape integrering og identitet, er kunstpolitikkens formål å bidra til god kunst. Det utfordrende er at god kunst – som skal være oppsplittende og ofte konfliktskapende – ikke sjelden representerer nesten det motsatte av hva kulturpolitikken har som mål.
God kunst lages sjelden på bestilte oppdrag fra offentlige organer. For å sikre frie kunstneriske uttrykk, er det nødvendig med flere finansieringskilder enn statlige støtteordninger.»
Jan Grudt, økonomiprofessor, styreleder ved Oslo Nye Teater og styremedlem i Black Box Teater.
Institusjoner som kulturpolitiske redskap
Nylig la et regjeringsoppnevnt utvalg fram rapporten «Mangfold i kunst og kultur – Syv punkts strategi mot 2020». Rapporten fikk teatersjef Kristian Seltun ved Trøndelag Teater til å rykke ut på kronikkplass i Adresseavisa:
«Forslagene går langt i retning av å ville styre den kunstneriske utviklingen gjennom politiske vedtak som pålegger institusjonene å drive en målgruppeorientert planlegging.»
Nå er ikke dette noe nytt. Det er lang tradisjon i Norge for å bruke institusjoner som kulturpolitiske virkemiddel. Det ligger mange gode hensikter bak: Økt mangfold, økt integrering, økt kjennskap til kulturarv, til språk, til aktivitet for barn og unge og så videre.
Institusjonsbygging i Tromsø
De siste 10 årene har det skjedd en grunnleggende omorganisering av kulturlivet i byen. Institusjoner som Hålogaland Teater, Nordnorsk Kunstmuseum, Nordnorsk Opera- og symfoniorkester og Tromsø Kulturskole er styrket i betydelig grad. Vi snakker om store forbedringer både i bygningsmasse og budsjett. Og flere institusjoner er underveis. Rockens Hus er vedtatt etablert og Litteraturens Hus ønsker seg inn på banen.
Men spørsmålet er om vi ikke står ved et vendepunkt der det gode er i ferd med å bli det bestes fiende.
I samme 10 års periode har mange selvstendige kunstnere etablert seg i Tromsø for egen risiko. Det er etablert selvstendige livskraftige miljø og bedrifter innen blant annet film, nysirkus, scenekunst.
Tromsø er med sine 70 000 innbyggere alt for liten til at det kan bygges selvforsynte institusjoner for alle sjangre og kunstfelt. Og ikke bare det: Det ville være direkte skadelig om så skulle skje. Fortsatt institusjonsvekst vil sementere grensene mellom kunstsjangre. Det er allerede et problem at kulturbudsjettene i regionen er bundet opp i faste bevilgninger.
Nå må det frie kunstfeltet støttes opp om. Det vil skape dynamikk og nødvendig friksjon i kulturbyen Tromsø.
Produseres det ikke god kunst ved Tromsøs institusjoner? Jo, det gjør det. Det produseres både stor kunst og brukbar kunst. Men poenget er at i sin konstruksjon er disse organisasjonene bygd for forutsigbarhet og kontrollerbarhet. Konstruksjonen gjør at det uventede og risikofyllte sjelden når fram. Vi skulle hatt regjeringsoppnevnte utvalg som premierte kunstnerisk risiko og endringsvilje. Ikke pålegg om oppfylling av departementale mål.
Samarbeid, ikke alles kamp mot alle
Det er en tydelig trend på den internasjonale kunstarenaen at både publikum og kunstnere ønsker kunst som dytter på grensene. Kunsten vil ikke lukkes inne, men brytes og blandes med andre kunstformer, med vitenskap, journalistikk, politikk, butikk, design..
Slik er det også her.
Kunstlivet i Tromsø trenger:
– Praktiske samarbeidsordninger
– Utveksling og internasjonalt nettverk
– Nærhet til publikum
– Fleksible støtteordninger og frie midler
Et spesielt ansvar hviler på det store kultursponsorene i regionen, som Sparebank1 Nord-Norge og Troms Kraft. Til nå har de valgt som sine hovedsamarbeidspartnere dem som allerede er tungt støttet av staten.
Tromsø kan bli en unik kulturby i gavnet, ikke bare i navnet
Byens største styrke er nærheten og åpenheten mellom ulike deler av samfunnet, mellom kunst, næringsliv, politikk, undervisning.
I tillegg har vi:
– mange kunstnere med internasjonalt nettverk
– utdanning på universitetsnivå i flere kunstneriske disipliner
– stort publikumspotensiale
– tilflytning av unge talenter
– ressurssterke kunst- og kulturinstitusjoner
– et mangfold av festivaler
– kapitalsterkt og kulturvennlig næringsliv
– Introfondet
Optimale forutsetninger, med andre ord.
Til nå har kultursatsingen styrket det trygge og velprøvde i den grad at kulturbyen Tromsø ligner mistenkelig på alle andre regionhovedsteder. Nå er det tid for å gi plass det unike og utforskende. På tide å ta grep som styrker helheten.
Helheten mellom den kunsten som er målbar og den kunsten som definerer nye mål.