Sebastian Garland er klimaforsker ved Norsk Polarinstitutt
Hvordan blir vi kjent med isens hemmeligheter?
Vi vet mye om havisen i Arktis, og vi vet samtidig lite. Det drives en del forskning, området er stort og vanskelig tilgjengelig og vi kan bare være noen få steder. Forskerne studerer hvordan isen fryser til og hvordan den smelter. Hva bidrar mest til reduksjon av havisen i Arktis? Er det endringer i atmosfæren eller havet?
Hver vinter vokser havisen til et område mer enn tre ganger så stor som utstrekningen av isen er om sommeren, og til tykkelser på rundt to meter. Der isflak kolliderer kan isen blir flere titalls meter tykk. Om våren og sommeren smelter en stor del av havisen igjen – hvert år.
Ved hjelp av satelittobservasjoner kan vi si mye om det store bildet, og med arbeid direkte på isen lærer vi om viktige småskalaprosesser som er avgjørende for isens utvikling. Når vi drar ut med forskningsskip, måler vi istykkelsen fra helikopter, fra isoverflaten og fra undersiden. Vi vil vite hvor mye snø det er på isen, og hvilke egenskaper den har. Isen som er bare noen uker gammel oppfører seg annerledes enn isen som er flere måneder gammel, og is som er flere år gammel er også nokså annerledes.
For å finne mer ut om det, tas det isprøver. Det måles hvor mye lys som reflekteres av isoverflaten og hvor mye lys som når til vannet under isen. Dette er viktig for å skjønne oppvarming av vannet, issmelting, og ikke minst forholdene for plante- og dyrelivet inne i og under isen. Mer snø på isen kan bety at isen vokser langsommere, siden snøen ligger som en isolerende dyne på isoverflaten. Om sommeren fører mye snø til danning av smeltedammer, som med sin mørke farge varmes lettere enn isen rundt – her smelter det fortere.
Moderne teknologi gjør det mulig å sette ut instrumenter på isen eller i havet som fortsetter å gjøre målinger uten at forskerne er der. Data blir sendt via satellitt, eller instrumenter samler data inntil de blir hentet inn av forskerne. Dette, sammen med informasjon fra satellitter som tar bilder og andre data fra isen, gir oss et nytt bilde av Arktis som vi ikke har hatt før. Modellberegninger setter det hele i perspektiv, forbedrer vår forståelse om hvordan isprosesser fungerer, og vi kan beregne den sannsynlige fremtidige utviklingen av isen.
Spennende forskningsresultater
Hva finner vi ut? Havisen i Arktis har blitt betydelig mindre i utbredelse de siste 34 år. 1979 ble systematisk overvåking fra satellitt startet. Isen har også blitt merkbart tynnere og yngre. Mange steder der det var flerårsis før, er det bare is fra årets sesong nå. Og mange steder er det åpent vann om sommeren og over lengre perioder utover høsten nå. Vi skjønner isprosesser dessuten bedre enn før. Man har nå en bedre forståelse av samspillet mellom drivkreftene fra atmosfære og hav. De avgjør om det dannes is et sted eller ikke, eller om isen som er der vokser eller smelter.
FNs klimapanel (IPCC) melder i sin nyeste rapport (sept. 2013) at modellberegninger med mange klimamodeller viser et isfritt polhav om somrene rundt midten av vårt århundre, hvis klimagasskonsentrasjonene i atmosfæren fortsetter å stige. Samtidig vil det fortsette å fryse til om vintrene – isen blir ikke borte fra Polhavet.
Mye blir påvirket av isreduksjonen: Økosystemet i Arktis, som er tilpasset til de spesielle forholdene og sesongvariasjoner. Samfunnet, med konsekvenser for skipsfart, utvinning av olje og gass, urbefolkningen og turisme. Det er forsket mye på og funnet koblinger mellom isforholdene i Arktis, og vær og klima på lavere breddegrader på den andre. Det er for eksempel funnet en kobling mellom isreduksjon i Arktis og endrete nedbørsmengder i Nord-Amerika. Så det er en ekstra grunn til å være interessert i hvordan havisutviklingen i Arktis blir.
Det er viktig å ikke glemme at variasjonen i isforhold mellom enkelte år kan være stor. Det er det samme med været vi opplever i fastlands-Norge. Men en kald sommer betyr ikke at klima ikke endres, og en varm sommer betyr heller ikke at oppvarmingen er enda sterkere. I klimasammenheng ser man på trender over lengre tidsrom. Et enkelt år sier ikke så mye om klima. Det kan ligge midt i trenden, men den kan også ligger under eller over den. Hvis det oftere er mild om vinteren så er det klimainformasjon, uten at man kan si fra det nøyaktig hvordan den kommende vinteren blir. Likedan er det med isen i Arktis. I september 2012 så vi et nytt rekordminimum i isutbredelse i Arktis, mens nå i 2013 er vi ”bare” på 6. plass av de 34 år med observasjoner siden 1979. Variasjonen mellom år gjør det vanskelig å varsle isforhold langt i forveien. Dette har betydning for bruk av sjøruter gjennom farvann som er deler av året isdekket – som Nordøstpassasjen langs kysten av Sibir.
Skipsfart
For å drive skipsfart gjennom områder som er isdekket deler av året er det tre forhold som er viktige:
- er det sikkert nok å seile der
- er det forutsigbart å seile langs rutene
- er det lønnsomt å drive transport langs slike ruter
Så kommer det i tillegg inn mange faktorer som spiller viktige roller for de tre punktene, for eksempel hvor dyrt drivstoff er, og hvilket regelverk en må følge.
De kjente rutene i Arktis som brukes i dag er Nordøstpassasjen (Russland) og Nordvestpassasjen (Canada). Men etter at isen i det sentrale polbassenget har vært mer variabelt de siste somrene, begynner man også å snakke mer om direkte ruter over Polhavet. Slike ruter ville bety enda kortere veg, havet er dypere enn nært kysten så større båter kan seile der, og det ville være mindre papirarbeid med regelverk og seilingstillatelser enn når man er innom sonene til en av kyststatene.
Men hva med isendringer mellom enkelte år, og hva med sikkerhet ved ulykker? Sikkerhet er et sentralt tema. Her er fartøyets isklasse, is- og værvarsling, beredskap, erfaringsnivå hos de som seiler, og selvsagt isforholdene selv blant de faktorer som avgjør om seilingen kan kalles sikker. Istykkelse, iskonsentrasjon og forekomst av skrugarder er viktig nå man ser på forholdene for skipsfart. Flere av disse punktene som er viktige for sikkerheten slår også inn når man skal vurdere om seilingen er forutsigbar. Når den planlagte lasten Øst-Asia eller er det en mulighet for at skipet må snu og seile halve veien tilbake, og etterpå en lengre vei til Asia? Lønnsomheten, det tredje punktet, vil være dårlig hvis man ofte må endre rute. Men her kommer det også en del andre punkter inn, som drivstoffpriser, hvor mye ekstra det koster å kjøpe og drifte isforsterkede skip, avgifter for å seile i kystnære farvann og hvilke problemer transporten langs de klassiske transportrutene innebærer.
Så det er mange faktorer som spiller en rolle når man ser på hvor mye skipsfart vi vil se i Arktis i fremtiden. En vesentlig faktor er isen selv, men i tillegg kommer utfordringer knyttet til regelverk, den globale og regionale økonomiske utviklingen og politikk. Hvilke faktorer som er avgjørende vi tiden viser.