Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp

Dramatiker Toril Solvang LILLEMIA
Karakter i musikkteater 2010?

J.M.Coetzee

Arild Vange

Bjørn Are Dypås

Til toppen av siden

Diverse » Dagens Ferske Scener tekst

Dagens Ferske Scener tekst

26.1.10

Un otro mundo es posibile – en annen verden er mulig.

6.1.10

BALLADEN OM DET GODE LIV
av Brecht/Weill

oversatt av Haldis Moren Vesaas, Ragnar Olsen - med bidrag av Bjørn Are Dypås.

(sies)
Ka e det for et liv å trø i skiten
Det smake surt av skuffelsa og svik
Et motto har æ hadd fra æ va liten
Den som vil leve godt må først bli rik

(synges)

De store ånders liv vil mange prise:
et liv med bøker, og med slunken mage,
i rønner der en hører rotter gnage.
Men den slags tullprat vil eg fra meg vise.
Om du vil leve slik, så vær så god.
Eg takker nei, og ingen liten trost
og sporv har nøyd seg med så smal en kost
helt fra Babylon og fram til no.
Ka hjelper frihet, når en har det smått?
Nei, først når en blir rik, blir livet godt.

Hver eventyrer som med livet våger
sitt eget skinn med å stå fram å preike
en sannhet som gjør borgerene bleike -
ka hjelpe flammen som i han brenn?
Om kvelden kryp han stum i seng, og slår
sin arm omkring seg sjøl og undres på
at ingen hører, ingen vil forstå.
Dem gjør det kanskje om 5000 år.
Æ spør: ka har vel han av livet fått?
Nei, først når en blir rik, er livet godt.

Det hender stundom at eg sjøl kan sjå meg
Vi kunne sagt mange
som ein av disse edle, sanningskjære.
pene ting om Norge
Men såg eg deira liv og kår heilt nære,
men vi foretrekker
da slo eg den slags tanker straks i fra meg.
å holde oss til
For armod gjør nok vis, men ikkje sæl,
grunnforholdet
og frihet gir nok ry, med ikkje brød,
I en globalisert verden
og mot og åndskraft hindrer ikkje nød
er ingen penger rene
og derfor vakre ideal – farvel.
Noen betaler
Problemet klarner når en har forstått
for vår rikdom
At først når en blir rik, blir livet godt
med sitt blod.

3.4.09
"Hva er det for tider da en samtale om trær nærmest er en forbrytelse fordi den innebærer taushet om så mange ugjerninger"

Bertolt Brecht

16.3.09

Georg Johannesen og de kjempendes sannhet

Det er fire grunner for å skrive,sa Georg Johannesen:

1. Man kan henvende seg til folk for å forsørge seg selv og sin familie. Greit. - Hvis man oppfører seg normalt og anstendig.

2. Man kan henvende seg til folk for å på lengre sikt å kunne forsørge seg selv, sin familie og sine venner. Greit.

3. Man kan skrive for å utbre sine meninger til hele Norge, til hele verden. Det er det bare idioter som tror er mulig. De opphever seg selv med engang de sier det. De kan ikke det. Det er ikke mulig å kunne. Du er ikke et vandrende TV apparat, du heter ikke Aftenposten, du heter ikke NRK, du heter ikke Norge.

4. Så den siste muligheten. Der er det igjen to muligheter.. Den ene er den som jeg er i mot, som Voltaire formulerte slik: ”Jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil kunne dø for din rett til å uttrykke din mening.” Det er horesnakk. Han var en holdmann for en rik kvinne.*

Men den kjempende måten som sannheten sies på er den som Blake sa engang:

”Sannheten er alltid kjempende og alltid skjult. Den må alltid avdekkes. Når jeg forteller noe som er sant, så sier jeg ikke det for å overbevise noen om at det er sant, men for å forsvare de som allerede vet det.”

2.2.09

Toril Solvang: Prolog til LILLEMIA. Interaktivt teater for barn fra 9 år.

PROLOG

En liten teatertrupp ankommer en liten gymsal. Det lukter gammel tåfis. De ser seg misfornøyd rundt. Orienterer seg. Hutrer.
De begynner å jamre seg.

TEATERTRUPPEN
Å fy , som det lukter her. Det lukter skikkelig gammal svette. Oj, oj, oj. Skikkelig angstsvette. Og tåfis! Hvem er det som lukter sånn? Det er noen som trenger en dusj her, men det er jo bare kaldt vann i dusjene.
Her har vi kjørt hundrevis av mil og så er det ikke varmt vann! Ikke er det noen kulturjournalister heller. De skulle jo være her og lage en reportasje om dette. Hvem var det som skulle ringe pressen egentlig? Og iskaldt er det her også. Uff. Nei. Vi må gjøre noe. Rett og slett. Vi må klage. Alle sammen får skrive klager på lapper. Vi må sende klager til Statens Klagekontor, så blir det nok orden på sakene.

Deler ut klagelapper til publikum.

Delt klage er dobbelt glede! Kom igjen. Klag! Oj, oj, oj. Så kaldt! Oj, oj, oj, så liten gymsalen er. Oj,oj, oj, hvorfor er det ikke såpe i dusjen. Der for ille, det er ikke nok folk, det er for trangt, det er ikke nok barn her, det er for mye lyd! Klag! Det er for mange biler i verden, for mye trafikk, det er for mye sure folk, det er for mange som bare smiler og ler og later som ingenting, hvorfor er det ingen som gjør noe? Hvem er det som har bestemt at vi skal gå over veien på grønt egentlig? Hvem bestemte det? Det er jeg i mot. Jeg er i mot folk som later som ingenting, som bare er sure for ingenting, jeg er i mot middagsmat! Jeg er i mot at alle klager over miljøproblemer og ingen gjør noe. Jeg er i mot at verden er full av krig, at det slippes bomber på små barn. Hvorfor er det så mange som er sinte egentlig? Hvorfor må jeg alltid ha bukser på? Hvorfor kan ikke jeg få gå med kjole? Klag! Jeg liker ikke fisk, jeg liker ikke is, hvorfor må man alltid se på nyheter? Jeg er i mot at vi må sove om natten. Hvorfor kan vi ikke sove på dagen hvis vi vil?
Teatertrupper burde få varme bad.
Det er ingen som bryr seg om oss, stakkars oss. Klag i vei!

Det klages i vei. Folk skriver. Lapper samles inn i en postkasse.
Plutselig hører en i truppen en stemme inne i postkassen.

TEATERTRUPPMEDLEM
Er det noen der inne?
Hva sier du?
Jeg hører ikke.
Du kan ikke puste? Det er for mange klagelapper der nede?
Men stakkars deg. Unnskyld.

Han tar ut en liten jente og holder henne i hånden.
Han holder henne nærme øret sitt slik at han kan høre

16.1.09
Jeg bryr meg egentlig ikke om teater.
Jeg tror ikke på denne snakkingen.
Jeg vil ikke lenger heve mitt hode i skam.
Jeg vil mye heller bøye mitt hode med verdighet.
Uten et ord og med verdighet.

Bjørn-Are Dypås

11.1.09
Arbeidet med OPERA 2010: Vi hever våre hoder i skam går framover.
Vi ser for oss en inndeling i 3 deler, inspirert av barokkmusikk -- det er tross alt Opera vi holder på med!

PRELUDIUM (forspill)
PARKEN: EN FANTASI
POSTLUDIUM (etterspill)

Postludiet er en samling tekster i presenterende form (ingen karakterer, ingen undertekst bare aktørene i direkte henvendelse til publikum). Tekstene viser ulike innfallsvinkler til tema. Tema formulerer vi slik : "Personlig frihet er frihet til å handle som en vil, også med penger. Men gir penger personlig frihet?"

Her er TEKST 1, basert på diskusjoner i skriveteamet helga 3. - 5. januar og skrevet av Kristin Bjørn:

ALTERNATIV, ALTERNATIV
Hvis en skulle finne på å kritisere dagens system, den globale markedskapitalismen, så møter en alltid spørsmålet: Hva er alternativet? Underforstått: Det fins ingen alternativ. Vi må leve i den virkelighet vi er i. Vi kan ikke stoppe utviklingen. Vi kan ikke melde oss ut av verden.

Pengeøkonomien oppsto som en fornuftig utvikling fra bytteøkonomi. Det gjorde det lettere å drive sammensatt handel. I stedet for å bytte vare mot vare, kunne man veksle sin egenproduserte vare inn i penger, og så kjøpe flere typer varer. Penger var en fornuftig måte å prissette det man faktisk produserte. Pengene var i utgangspunktet ikke løsrevet fra de faktiske verdiene. Utviklingen har gått i retning av at realverdiene og pengeverdiene har skilt lag. Sammenbruddet på Wall Street høsten 2008 handlet om at mange av de såkalte finansielle verktøyene viste seg å være basert på falske verdier, eller drømmen om kommende verdi. Mye var dessuten ren svindel.
Høstens økonomiske katastrofer har vist at troen på det frie marked i beste fall er grenseløs naiv.

LA MEG SITERE NOEN ORDTAK:
1.Tillit er bra. Kontroll er bedre (gammelt revisorordtak)
2.Leilighet gjør tyv.
3.Det er det samme hvordan en tjener penger, bare en tjener penger. (Meadoff Foundation, som svindlet sine kunder for over 50 milliarder dollar.)*

UTEN AT NOEN SIER DET, HØRER JEG FØLGENDE SPØRSMÅL RUNGE RUNDT DETTE BORD: ØNSKER DU OSS TILBAKE TIL BYTTEØKONOMI OG NATURALHUSHOLDNING? OG SIDEN SPØRSMÅLET NÅ ER REIST VELGER JEG Å SVARE PÅ DET:
Det er en ide om en det har foregått en uunngåelig og sunn utvikling fra den moderne pengeøkonomien ble oppfunnet med bankvesenet i Nord-Italia på 1400-1500 tallet. Den globaliserte markedsøkonomien er siste og øverste trinn i en økonomisk sunn og grunnleggende god utvikling. Som det heter på WTO, verdens handels organisasjon, sine hjemmesider:
"Trade opening and reducing trade barriers, has been, is and will remain, essential to promote growth and development, to improve standards of living and to tackle poverty reduction."
Et fritt og åpent global marked. Fri flyt av kapital og arbeidskraft. Fri i den forstand at pengestrømmen ikke skal dirigeres, veiledes, styres, kontrolleres av noen demokratisk valgte instanser.

Utviklingen til der vi er i dag regnes som resultatet av økonomiske naturlover. Som Darwins utviklingslære.
Det snakkes også om markedets krefter og markedets frie spill. "Kreftene" kan sammenlignes med greske guder -vanskelig å tolke og mest opptatt av seg selv.
Eller er verdensøkonomien Frankensteins monster? Systemet de skapte som de mistet kontroll på?

(De vil gjerne at vi skal si "Systemet "vi" skapte, at "vi" må forholde oss til økonomiske naturlover,at "vi" er underlagt markedets krefter, men "vi" har bestemt oss for å nekte. "Vi " har ikke skapt valutaspekulasjon og hedgefond. Heller ikke ideen om et subprimemarked.)

Den tidligere lederen i WTO,Mike Moore, har sagt:
"Globaliseringsmotstanderne har et problem. De har ingen egentlig systemkritikk. Ja, de står bare stille på stranden og venter på at bølgene skal skylle over dem. Men vi rir på bølgen og det må vi gjøre. Verden er full av muligheter.

Til det er å si: De rir ikke på en hvilken som helst bølge. De rir på en tsunami.

UTEN AT NOEN SIER DET, HØRER JEG IGJEN FØLGENDE SPØRSMÅL REIST RUNDT DETTE BORD: ØNSKER DU OSS TILBAKE TIL BYTTEØKONOMI OG NATURALHUSHOLDNING? OG SIDEN SPØRSMÅLET IGJEN ER FORMULERT VELGER JEG Å SVARE PÅ DET:
Hvem sier at alternativet til global markedsøkonomi er å gå tilbake til naturalhusholdning?
Bare i en naturlov/gudekrefter/tsunami-tankegang blir det logisk og riktig å si som G20 landene ( de 20 gigantlandene) gjorde det i sitt møte i desember 2008: Vi fortsetter som før. Hvis verdenssamfunnet samler seg om å pøse milliarder på milliarder av dollar inn for å redde dagens økonomiske system, vil "alt" gå bra.
Alt?
Hørt om klimakrise?
Det økonomiske systemet må opprettholdes, selv om den ødelegger det faktiske ressursgrunnlaget på jorda?
Jorda er konkret. Penger er abstrakt. "Vi", eller egentlig "de", velger penger.

Den største samlede økonomiske innsatsen i jordas historie blir nå brukt til å redde det økonomiske systemet. Den blir ikke brukt til å redde jorda og stoppe klimaødeleggelsene. Den blir ikke brukt til å sanere u-landsgjelda.

Hvordan havnet vi der?
Med å akseptere at det går en rett linje fra Nord-Italia på 1400 tallet til Wall Street høsten 2008. Og det er det med Darwinistisk utviklingslære, -- det er ingen vei tilbake.

Hva hvis det ikke er snakk om å gå tilbake, men til siden? Hva hvis den rette linja ikke finnes?
At utviklinga like gjerne kunne vært tegnet som en sikk-sakk strek?
En krussedull?
Hva hvis verdensøkonomien er resultat av en serie avgjørelser som kan tas i nye retninger?

Fra tekstverksted OPERA 2010 des 08.

23. 12.
Vi tar juleferie med denne utrolig fine monologen av Tale Næss (den kan også leses i boka Ådisjen som kommer ut på Transit Forlag i januar.)

TANKEN ER EN TING
en monolog av Tale Næss

I det siste har det blitt så vanskelig å tenke
Å gjøre ting går helt greit
Løfte kaffekoppen fra stuebordet og bort til oppvaskbenken
eller
sortere avisene etter dato og årgang eller –
Bare selve det å tenke
Å vite hvorfor
Å virkelig vite hvorfor jeg flytter kaffekoppen fra stuebordet og bort til oppvaskbenken
Hvorfor jeg sorterer avisene etter dato og årgang og legger de der de skal ligge og hvorfor de skal ligge akkurat der
Når det ble bestemt
Eller hvem det var som bestemte det
hva jeg tenker når jeg står opp, når jeg legger meg – når jeg skrur på lyset på badet – skrur på lyset i trappa opp til loftet og blir stående der – i trappa - og se på ting
Virkelig se på ting
På tingene mine
på tingene dine
på fryseren i hjørnet
og kofferten med alle vinterklærne
og kroken vi monterte i taket
og forsøker å huske hvorfor vi monterte den der
om det var du eller jeg som gjorde det eller om jeg kanskje husker helt feil,
at det var noen andre som monterte den, og jeg står der i det grelle lyset i trappa opp til loftet og forsøker å tenke over hva det egentlig var jeg skulle der oppe mens jeg ser dressen din henge, svaie fra kroken i taket, og jeg hører at du roper på meg -

Og dressen svaier
som en hodeløs danser
og jeg ser den blanke plasten
hvordan den er trukket ned over kleshengeren
og du står i døråpningen
og sier navnet mitt
og jeg snur meg og bak deg er det som om rommet begynner å utvide seg
det fortsetter og fortsetter
som om det er begynnelsen på en stor labyrint eller et system av huler
den ene hulen bak den andre
og jeg rydder kaffekoppene av stuebordet
og jeg slår på lyset på badet
og jeg går ned til deg
og jeg tenker på nakken din og på at i de siste månedene
i de siste årene så har jeg nesten ikke tenkt
Jeg sorterer avisene uten å lese overskriftene
Jeg leser overskriftene uten å forstå overskriftene
Jeg forstår overskriftene, men glemmer dem igjen som om tanken er en ting jeg har forlagt, pakket bort og glemt på en hylle
Jeg bare gjør det jeg gjør
og en kveld tar jeg med meg en stol opp på loftet og stiller meg prøvende opp på den
under kroken
og tenker: Her kan man henge
Og du står nederst i trappa og sier navnet mitt
og jeg tenker: Her kan man henge, og det er mørkt bak deg
og jeg rydder bort stolen
og jeg henger opp dressen
og jeg tar fram et gammelt kart og jeg ser at det er flere land på det kartet som ikke finnes lenger
og jeg tar kartet med ned til deg og peker på det og sier at disse landene finnes ikke lenger
og du sier at det gjør de jo
der er Europa og Italia og Danmark
og jeg roper at det er jeg vel for faen klar over at det er Europa og det er Danmark, men at disse og disse og disse landene – de finnes ikke lenger
og når ble de borte?
Når inni heiteste helvete ble de borte?

Jeg sier Tjeko – Slovakia
Jeg sier Øst – Tyskland
Jeg sier Jugo - Slavia
Jeg sier: Her har jeg sortert aviser etter dato og årgang i årevis mens hele land har blitt borte og du står her og sier Italia

Pause

Og jeg tenner lyset på badet
Og jeg rydder bort kaffekoppene
Og jeg går opp loftstrappa
Og jeg rydder bort stolen og det er kveld
sånn mildt sommerlys
rødlig
varmt
Og jeg går ned trappa igjen
Og vi står der i – sammen - i døråpningen og jeg sier:
Nå, sier jeg
Nå begynner vi.

Tale Næss, selvportrett med mobilkamera

8.12.08 Truppen snakker mye om forholdet mellom å være samfunnsmenneske og være opptatt av sin personlige utvikling, identitet, framgang, kreativitet --- alt det vi er opptatt av her på berget. Innimellom gjør vi også som de gamle romerne og tenker før vi snakker. Foreløpig har vi ikke tatt konsekvensene av vårt snakk, og ikke stukket noen ned med kniv. Vi kjenner, som Krüger, et indre krav om å være anstendig

HER ER DAGENS KRÛGERTEKST, SKREVET AV BJØRN ARE DYPÅS.

KRAVET
Min mor plantet inn i meg et krav om å være noe helt annet enn det jeg ble, hun plantet inn i meg et krav om å være noe helt utenom det vanlige, hun plantet inn i meg et krav om å være et anstendig menneske.

Alltid måtte jeg forholde meg til dette kravet, som min mor må ha plantet i meg fra fødselen av. Jeg vokste opp under Gerhardsen med dette kravet i meg, kravet om å være et anstendig menneske. Jeg vokste opp i den tro at det skulle vise seg at jeg var dette mennesket. Under Gerhardsen og under min mor trodde jeg at det en dag skulle vise seg at jeg var dette mennesket. Jeg så Gerhardsen og Bratteli passere, jeg så min mor eldes, jeg fant meg selv igjen som voksent menneske, uten å innfri dette kravet, jeg var ikke dette anstendige mennesket, jeg kunne aldri bli det. Min mor hadde plantet et krav i meg, jeg kunne ikke bli kvitt det. Norges økende velstand, Norges abnorme rikdom, måtte jeg gjennomleve med dette kravet i meg, som jeg ikke kunne gi slipp på, som jeg måtte innfri, men som jeg aldri kunne innfri, mine evner strakk ikke til for denne oppgaven, viste det seg.
Tenker jeg på Norge, eksploderer dette kravet i meg. Tenker jeg på Norge, løper dette kravet løpsk i meg. Jeg nipper til kaffen, jeg tenner meg en røyk, jeg kikker ut vinduet, jeg lukker øynene, jeg fryser på ryggen, jeg tenker på Arbeiderpartiet.

I DAG 26.11.08, SIER FRU BERNTSEN, KAPITALIST OG DRAMATURGISK DRIVKRAFT I MUSIKKTEATER 2010-VI HEVER VÅRE HODER I SKAM, SOM ER I FERD MED Å ENDRE NAVN TIL OPERA 2010-VI HEVER VÅRE HODER I SKAM, DET SPILLER FOR SÅ VIDT IKKE SÅ STOR ROLLE I DENNE SAMMENHENGEN, OPERA ELLER IKKE, I DAG ER FRU BERNTSEN OPPTATT AV HENDENE SINE:

Jeg har arvet min mors hender. De sprukne neglene, neglebåndene som kryper utover neglen, de røde knokene. Huden dekket av rombeformede rynker, cirka tre millimeter fra spiss til spiss. Hårfester i hver spiss. Og blodårene. De har krøpet opp av kjøttet og ligger under huden som druknede meitemarker. Nå er hendene mine. Min mor er død og jeg har hendene hennes.

21.11.08 Gled dere! Vi feirer mørketidas inntog med en monolog av Bjørn Are Dypås. Den kommer nok til å finne sin plass i vårt kommende musikkteaterprosjekt.

NAVNET

Jeg tenker at… Jeg tenker at det var slik det ble… Jo, jeg tenker vel at det var slik det ble, og at det er over nå. Men hvorfor? Det får jeg ikke til å stemme. Jeg, som i hele mitt liv så konsekvent ikke har spurt hvorfor, nå spør jeg meg selv hvorfor. Det hadde jeg ikke kunnet tenke meg. At det skulle ende slik, det hadde jeg ikke kunnet tenke meg.
Her i denne parken tenker jeg at hodet mitt ikke lenger fungerer. Så slår jeg denne tanken vekk, og tenker at hodet mitt fungerer utmerket. Nei, hodet mitt tar tingene på kornet som aldri før, tenker jeg, jeg står her og tenker at navnet mitt er Henriksen.
Jeg står nemlig her og tenker ordrett at navnet mitt er Henriksen, og at dette har vært navnet mitt i over seksti år, så det har jeg ikke tenkt å forandre. Altså, Henriksen. Det er mitt offentlige navn, slik er det. Det er mitt offentlige navn, som jeg også kjenner meg selv under, slik er det. Skulle jeg skifte navn? Nei. Selv om mange ville gjort det. I mitt sted ville de gjort det, å, jo da, slike folk finnes, folk som i mitt sted ville tatt seg et tysk navn, og kalt seg Krüger, men jeg ville ikke gjort det, jeg vil ikke gjøre det, jeg gjør det ikke. I mitt sted ville de tatt seg et tysk navn, og kalt seg Krüger.
Det har framkommet nye opplysninger i saken, ville de sagt. Det har framkommet opplysninger av en slik karakter, at vi finner å måtte ta konsekvensene av disse opplysningene, ville de sagt. Hvis det virkelig er slik, og det har vi ingen grunn til å betvile, ville de sagt, at vi likevel har en far, og at vår far faktisk er i live og bærer navnet Krüger, ja, så har vi ikke annet å gjøre enn å ta konsekvensene av disse opplysningene, og ta dette navnet til vårt eget navn, ville de sagt. Jo da, slike folk finnes. Men altså ikke jeg. Jeg er ikke slik, jeg er ikke et slikt menneske. Jeg kaster ikke vekk mitt over seksti år gamle navn, og tar meg et tysk navn, og kaller meg Krüger. Skulle jeg kaste vekk det navnet jeg til denne dag har hengt mine nederlag på? Skulle jeg henge mine nederlag, skulle jeg henge min livsanskuelse på et tysk navn?
Selv om jeg nettopp har fått vite at jeg er Krügers sønn. Selv om jeg har bragt i erfaring at min eneste far lever. Jeg vet altså at jeg er et resultat av denne tyske offiserens krumspring under krigens sluttfase i Finnmark, jeg vet altså at jeg må betraktes som denne tyske offiserens etterlatenskaper i Norge, hele mitt liv har jeg altså ikke bare vært samisk nordmann, som jeg trodde, men tysk-samisk nordmann. Det burde gi en mann av min støpning litt å tenke på, men jeg tar ikke dette tyske navnet til mitt eget, det gjør jeg ikke.
Hadde jeg vært yngre ville det stilt seg annerledes, da kunne det nok tenkes at jeg hadde tatt dette tyske navnet til mitt eget, og holdt det opp mot den norske virkeligheten jeg gjennomlevde, ja, holdt det opp mot meg selv, og holdt det opp mot mitt eget norske statsborgerskap, men ikke nå. Nå er det for sent. Det er for sent, denne erfaringen gikk jeg glipp av.
Med høy stemme:
Altså, Henriksen. Det er og blir Henriksen. Navnet mitt er Henriksen, slik er det.

1.november: DAGENS FERSKE SCENER TEKST ER EN CV

CV for Bjørn Are Dypås pr. 14. oktober, 2008

Innledning
Jeg lover i denne CV å holde meg strengt til sjangeren, som i sitt vesen er løgnaktig, men likevel ofte har et mildt dryss av troverdighet over seg. Jeg ber også om unnskyldning for eventuelle divergenser med tidligere CV-er. Dette er dessverre ikke til å unngå, siden det forgagne som kjent forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk.

Hovedtrekk
Født i Ballangen, 13.05.56. Døpt, Bjørn Are Dypås, Ballangen kirke. Oppvokst i gruvesamfunnet Ballangen, som i 1964 ble til det tidligere gruvesamfunnet Ballangen.

Arbeid og utdanning fra 1972 fram til denne dag: Bensinstasjon, Ballangen, avbrutt skolegang ved gymnaset i Narvik, postvesenet, Ballangen, dreng hos bonde Idar Hansen, Bøstrand, Ballangen, A/S Norsk Jernverk, Mo i Rana, Moheia vg skole, allmenfag, Mo i Rana, avbrutte studier ved UiTø, Tromsø, avbrutte studier ved Lærerhøgskolen i Tromsø, pleiemedhjelper Åsgård psykiatriske sykehus, Tromsø, pleiemedhjelper Kløvertun psykiatriske sykehjem, Storsteinnes, museumsarbeider Sør-Senja bygdemuseum, Stonglandseidet, perioder med arbeidsløshet, Nord-Norge, en uke på tiltak på oppdrettsanlegg, Gjøvika, Tranøy, tilbake til Kløvertun psykiatriske sykehjem, Storsteinnes, Helsefaghøgskolen i Tromsø, sykepleien, sykepleier ved Sørreisa sykehjem, Sørreisa, Silsand ungdomshjem, Lenvik, boligtjenesten, Sørreisa kommune, frilans sykepleier, midt-Troms.

Karrieremessig høydepunkt
Den gangen jeg egenhendig stagget ei løpsk kvige på bonde Idar Hansens gårdstun, Bøstrand, Ballangen, 1975.

Forhold i ungdommen som har formet meg
1. Fotball.
2. Langrenn.
3. Sommer som vinter, myrene innover mot Børsvannet.

Favorittsitat
Avdøde onkel Arthur, en lørdagskveld, høsten 1964: ”Krigen er slutt. Gruva er nedlagt. Skål!”

Forhold til Akademia
Jeg har nok lært viktigere ting i langrennsløypa enn på Høyskolen, blant annet dette: En dårlig start kan repareres mot slutten av løpet.

Forhold til arbeidslivet.
Omtrent som til mygga på Finnmarksvidda. Den er der, og den eter deg levende. Det er bare å bevare sinnsroen og la den gjøre jobben sin.

Plutselig erindring.
Nå kom jeg plutselig på at jeg har en onkel som har spilt på det norske landslaget i fotball. Han ga seg fan på at han skulle på landslaget, pakket kofferten og reiste til Oslo. Der meldte han seg inn i Frigg, gjorde furore, og debuterte på landslaget noen år etter (Idrætsparken, København, privatlandskamp, men likevel). Da han hadde gjort det, reiste han tilbake til Nord-Norge. Han hadde bevist det han var kommet for å bevise. Han var den første nordlending på det norske landslaget i fotball.

Jeg vet ikke riktig hva dette har med saken å gjøre, men jeg vet at det har noe med saken å gjøre.

Hallo, er det noen der?
For en tid siden ble jeg spurt om jeg syntes jeg burde ha mer oppmerksomhet som skribent. Dette syntes jeg var et merkelig spørsmål. For det er jo slik med oppmerksomhet, at det til en viss grad er bra med litt oppmerksomhet, men til en viss grad er det ikke så bra. Og til en viss grad vil man sette pris på denne oppmerksomheten, men til en viss grad vil man ikke sette pris på den. Og det er det som er bra for en, man ikke setter pris på, mens det er det som ikke er så bra for en, man setter pris på. Så jeg vet sannelig ikke. Den rette form for oppmerksomhet, hva skulle det være? En bløtkake?

Betroelse.
Jeg er en meget alvorlig mann, så alvorlig at jeg ofte blir tatt for en spøkefugl.

Kjepphest.
Saklighet!!! Jeg kan ikke fordra folk som ikke holder seg til saken.

Forglemmelse 1.
Jeg glemte å nevne at jeg i min tid oppnådde å bli kretsmester i langrenn, og nordnorsk mester i fotball. Dette kan jeg dokumentere med avisutklipp.

Forglemmelse 2.
Jeg glemte også å nevne at jeg har gått på forfatterstudiet i Tromsø. Der ble jeg kjent med Kristin E. Bjørn, og etter hvert også med Bernt Bjørn. Dette ledet til min debut som dramatiker, med stykket ”Jeg er visst ikke helt klar”, oppsatt av Ferske scener, 2004.

Avslutning.
Jeg tror jeg vil legge til at jeg har mange planer for fremtiden, men som skrivende menneske
holder jeg meg ikke med planer. Det som skal skrives blir nok skrevet.

DAGENS FERSKE SCENER TEKST 21. oktober.

GUSTAV av Kristin E. Bjørn
(fra monologsamlinga Åddisjen, kommer ut på Transit forlag våren 2009.)

Ta meg sammen? Ta av meg støvlene og få meg en dusj? Fordi søstera mi kommer? Du kjenner ikke søstera mi, det er helt klart. Søstera mi kommer ikke hit for å se en eller annen nydusja og oppshina Gustav. Hun kommer for å treffe akkurat den Gustaven her og så kommer hun til å ordne opp i ting. Den som er. Søstra mi, vet du, søstra mi, hun tåler ting.
Du har ikke peiling.
Du aner ikke hva hun tåler.
Når hun kommer, når hun står her foran meg, så… så… så kanskje vi setter oss ned rett her på gresset, og kanskje jeg drar av meg støvlene da… ja, det tror jeg faenmeg at jeg gjør - sakte, sakte, og hun, hun kommer til å le av lukta, snu seg vekk og vifte foran nesa og le, og stirre på føttene mine og det vil være 100 % forbanna ålreit. Tærne mine: hvite, skrukkete, og veldig, veldig bløte, - som om kjøttet har forvunnet og det bare er hud og svette og skjelett igjen. Det passer bra det. Det er helt ålreit.
Fikk du tak i henne? Maja?
Det var bikkja sin feil. Det var han som begynte. Han så på meg først. Hva faen er det slags bikkje som stirrer på folk? Rett i øya på meg!
Ikke vær redd. Du kjenner ikke søstra mi. Maja, hun tåler ting. Hun skjønner mer av meg enn jeg gjør sjøl. Hun kommer og åpner munnen sin til en stor O og suger i seg hunder som stirrer og alt. Kommer til å gi meg små biter tilbake når jeg er moden for det.
Små munnfuller.
Ganske så små munnfuller.
Skjønner du? Du trenger ikke være redd nå som Maja kommer. Bare se på meg. Se meg i øya. Ser jeg farlig ut, kanskje? Jeg? Hva?
Maja kommer til å spørre om hvorfor jeg er her og så kommer jeg til å svare at det er på grunn av at jeg fikk elefantblikket da jeg var liten og så kommer hun til å si at det er bare tøv men likevel hører hun mens jeg forteller og orda renner ut av meg og bare fordi Maja hører på så blir det orden på alt mulig. Orda kommer ut i rett rekkefølge og hun skjønner hva jeg sier. Hun jenta som gikk tur med den hunden kan bare slutte å gråte. Mens vi går hjem, jeg og Maja, renner ordene ut av meg om da jeg var liten og ble dratt med på sirkus og fikk elefantblikket for første gang. Fra en kjempeelefant med strå i rumpa og kjetting rundt beina og horrorøyer. Øyer som var våte og røde i nedkant og så triste at det eksploderte i bakhodet. Jeg prøvde å la være å se, men den stakkars jævelen fant alltid ut hvor jeg satt. Den ene gangen han løftet de der forbanna øya sine, var det for å se på meg. Hjelp meg, sa han, slipp meg fri. Ser du ikke hvordan jeg liiiider. Og så løftet han foten så jernlenkene raslet. Og hvis jeg ikke allerede gråt, satte han snabelen til værs og skreik. Og ikke bare han. Jeg hørte ti elefanter skrike i nød før jeg fylte åtte. Og Maja kommer til å si at jeg bare prater piss og jeg sier JA og så ler vi og alt blir 100% forbanna ålreit og ingen hund er død og ingen jente med gult hår står og gråter.
Hvorfor ser du sånn på meg? Hvorfor kommer ikke Maja? Se på meg. SE PÅ MEG!

DAGENS FERSKE SCENER TEKST FRA 6.OKTOBER:

I det nye musikkteaterporsjektet har vi med et kor. Eller egentlig to: Vi drømmer om å få med oss et skikkelig operakor! Men først og fremst tenker vi kor som i gresk drama - som kommentatorer til dramaet. Å jobbe med kor virker som en naturlig videreføring av fortellerteatret vi har bakgrunn i.

Kortekstene i prosjektet skrives av Bjørn-Are Dypås. Her er et eksempel:

HVOR ER DEN KVINNEN, HVOR ER DEN MANNEN, SOM TENKER MED ANNET ENN SITT HODE?
Vi tenker bare med hodet, vi tenker bare med hodene våre, vi prøver å tenke, men vi tenker bare med vår fornuft. Hvor er den kvinnen, hvor er den mannen, som tenker med annet enn sitt hode? Finnes denne mannen? Finnes denne kvinnen? Hvor er det blitt av dem? Hvor er det blitt av menneskene i denne Nasjonen? Hvor er det blitt av det i oss, som gjør oss til mennesker?

24.september: Kristin Bjørn har skrevet teksten under som en del av Musikkteaterprosjekt 2010.

ELEFANTBLIKKET
MAJA: Alt går til helvete - hvorfor GJØR du ingenting? GUSTAV: Fordi jeg fikk elefantblikket da jeg var liten
MAJA: Å ja?
GUSTAV: Da jeg var liten var det in med sirkus og in med elefanter. Mange elefanter. Enorme jævler med kjetting rundt beina og strå i rompa og horrorøyne. Så triste øyne at de eksploderte i bakhodet på deg. Jeg prøvde å la være å se, men elefantene fant alltid ut hvor jeg satt. Den ene gangen de løftet de der forferdelige øynene sine, var det for å se på meg. Hjelp meg, sa de, slipp meg fri. Ser du ikke hvordan vi lider. Og så løftet de foten så jernlenkene raslet. Og hvis jeg ikke allerede gråt, satte de snabelen til værs og skrek. Jeg har hørt ti elefanter skrike i nød før jeg fylte ti.
MAJA: For noe piss.
GUSTAV: Ikke for meg.

Tekst fra torsdag 25.9:
I arbeidet med musikkteater 2010 "VI HEVER VÅRE HODER I SKAM" har Bjørn-Are Dypås skrevet en serie tekster om oss og om Norge.

JEG SIER DET JEG VIL SKAL BLI SAGT

1. DILEMMA:
Etter tre gode romaner blir det vanskelig å stemme Fremskrittspartiet.
Etter ti blir det vanskelig å stemme i det hele tatt.

2. KONKLUSJON:
Vi må slutte å lese gode romaner.
Vi må begynne å studere fakta.

3. EPILOG:
Om jeg virkelig mener dette?
Det er ikke så nøye hva jeg mener.
Bare hør godt etter hva jeg sier:
"Norske poeter burde legge ned sine lyrikk-kontor, og bare snakke mykt og urokkelig om fakta." (Sitat Georg Johannessen)

Dagens FERSKE SCENER tekst 24.9.:
J.M. Coetzees siste bok ”Et dårlig år” (2007) er inspirerende lesning.
Her er et favorittsitat:

”Alternativet er ikke fredsommelig trelldom på den ene side og opprør mot trelldom på den annen side. Det finnes en tredje vei, som tusener og millioner av mennesker velger hver dag. Dette er passivitetens, den frivillige ubemerkethetens, den indre emigrasjonens vei.”

22.september:
Arild Vange (fra innlegg på Propellen seminar 13.9.08.)

Er du kåt?
Bare når håret ditt er vått.
Eller når du stryker det, bak øret.
Vi kan møtes over en kaffekopp.
Eller en te.
Og le. Ja, vi er minst tre. (Men er vi trær?)
Nei. Forstår du ripsbær?
Jeg frir til din oppmerksomhet.
Jeg er ikke fri. Men jeg liker å sette opp håret.
Det viktigste er deg selv.
Du mener elv?
Ja, jeg renner litt uskyldig og kanskje litt frekk.
Du kan ha en hvit skjorte og være for fyldig eller tynn.
Men når du tenker, kan du snu deg og si:
Det skal bli godt å være ulik seg selv, på gulvet. I døren.
Ja, vi er dører. Du er: Dør. Hør!

19.september
BJØRN-ARE DYPÅS (til Musikkteater 2010)

Godhets-Norge

Norske kunstnere sluker og videreformidler myten om Norges snille kapitalisme,men den snilleste gutten i klassen går også på skole. Han får gjerne gode karakterer.
Kapitalisme er kapitalisme.
Når det har brutt ut rabies i hundegården, bør vi ikke sette den snilleste hunden i avl.

18 september 2008
BJØRN-ARE DYPÅS (til Musikkteater 2010)

Om den norske virkeligheta.

Norge gir med den ene handa, hjelper med den andre, og innkasserer med en munn full av fredsprat.
Norges giverglede er oljen i den norske kapitalismemaskinen.
Det norske folks giverglede er oljen i en svær kapitalismemaskin.
Giverglede er lik profittglede.
I vår verden antyder gaven et maktforhold.
Vi må ikke være blinde for maktforhold.
Den som gir tar noe.
Vi må ikke gi med begge hender og innkassere med munnen full av fredsprat.

en monolog av Tale Næss

Pause

8.12.Denne uka er det tekstverksted nr 2 på forestillinga som nå heter OPERA 2010 - VI HEVER VÅRE HODER I SKAM

Pause

Ferske Scener | Forsiden

Topp

Ferske Scener

Dagens Ferske Scener tekst

Georg Johannesen og de kjempendes sannhet

Toril Solvang: Prolog til LILLEMIA. Interaktivt teater for barn fra 9 år.

21.11.08 Gled dere! Vi feirer mørketidas inntog med en monolog av Bjørn Are Dypås. Den kommer nok til å finne sin plass i vårt kommende musikkteaterprosjekt.

NAVNET

CV for Bjørn Are Dypås pr. 14. oktober, 2008

DAGENS FERSKE SCENER TEKST 21. oktober.

22.september: Arild Vange (fra innlegg på Propellen seminar 13.9.08.)

22.september:
Arild Vange (fra innlegg på Propellen seminar 13.9.08.)