Sammen med sangeren Ingrid Lode og skuespiller Tom Eikrem lager Kristin Bjørn ei forestilling bygd på Arild Vanges tekst DÅREMI Trondheim under Propellen Monologfestival 2007. Det viktigste visuelle elementet, og også eneste lyskilde i forestillinga er en overheadprosjektør hvor hun tegner i salt.

DÅREMI Trondheim



DÅREMI Trondheim av Arild Vange

Vi er fugler.
Stille.
Ute.
Vi stiger ned.
I partituret.
Trær. Ut av kronene sine.
Uutgrunnelige? Ja, vi sitter.
Savner vi grener? Nei. Luftene er gode og alene.
Kan du inne finne fred?
Nei, vi vingler.
Se, så beskjedne vi kommer inn på scenen.
Inn på verden, er den nedentil?
Ja.
Men fugler?
Nei.
Vi klinger.
Ja.
Stiger.
Skjønt vi sitter på plassen foran oss selv
og nøster opp møtene våre
på himmelen.
Nei.
Du kom rundt hjørnet.
Slipte du oss runde? Slet du?
Vi satt på stoler.
Stampet med tankene.
Sa du: Vi klinger?
Nei, vi sa: Jeg sitter.
Jøss. Et ønske hadde du i lommen da.
Ja.
Vi sto på hodet. Så stille var det.
Ei og en og et førte tingene ordet.
Noen sa: Stå opp. Ta stolen din med deg
inn i bifallet. Var den rød? Noen sa.
Nei, glad. (Ei åpen forestilling)
Jeg har ikke funnet min egen stemme, sa du
og gikk inn i heisen. Du var ujevn. Derfra
tok vi sats. Tastatur hadde vi
ikke. Vi hadde bjelker og lot dem stå
til øye hadde farget glasset.
Kunst, sa noen. Du sa: Luft.
Dempet ei og en
gikk vi fra ord til ord
i avgrunnen rundt
og leste oss. Det brenner.
Så mange overganger.
Vi bestilte tid.
Kelneren gikk bak skapet
hadde han låst av.
Ei sa: Hei.
Hei, det samme.
I døren er det opp til deg
eller noen snudde seg. Sa: Hva?
Åh. Vi er ute. Vi stiller opp
når stolene er harde.
Jeg trenger ei rakrygget ei
å forholde meg til.
Du holdt deg til vinduet. Karmen.
Hun spurte: Var det kveld?
Ja, morgen. Er det døgnet som har ansvaret?
Vi sto i baren. Ikke sant?
Jo. Og gjorde.




FORFATTEREN SIER OM TEKSTEN 

- Utgangspunktet for teksten er et arrangement jeg deltok på under Trondheim Kammermusikkfestival i 2004 med musikk av Sofia Gubaidulina. Teksten er et forsøk på å finne ut hva som kan skje når en norsk Waterhouse-inspirert skrift møter Gubaidulinas musikalske univers.

Bakgrunnen for teksten er min interesse for Gubaidulinas komposisjoner generelt og deltakelsen på dette arrangementet spesielt, hvor jeg blant annet leste fra gjendiktningen Mennsk av Peter Waterhouse (Oktober 2004).
Teksten hadde opprinnelig undertittelen ”Gubaidulina goes Waterhouse”. Men da den skulle med i diktsamlinga Fjordarbeid (Aschehoug 2007, tok jeg den bort, fordi jeg ville unngå å legge ut føringer for leseren.