Med mandat til å fornye?

12.06.2006

Kulturrådets mandat til å fornye er under press. Den frie scenekunsten trenger nye tiltak for å møte de utfordringene feltet står overfor i dag.

De mest presserende er:
1) Støtten til de etablerte gruppene utgjør en uhensiktsmessig stor del av prosjektmidlene i forhold til støtten til nye aktører. Hvilket går ut over rekrutteringen og nyskapingen i feltet.
2) Prosjektstøtten fri scenekunst gir kun støtte til produksjon av forestillinger, ikke til visning av dem. Hvilket fører til at forestillingene spilles alt for få ganger på alt for få steder.
3) Det frie scenekunstfeltet er internasjonalt orientert, og ordninger for turnestøtte og festivaldeltagelse må utvikles og styrkes.
Kulturminister Trond Giske bevilget 7, 5 friske millioner i 2006. Det er et positivt signal, men løser ikke de strukturelle og forvaltningsmessige problemene i det frie feltet. For å bedre dagens situasjon må man nyorganisere scenekunstordningene, bedre rammene for utforskning og formidling av scenekunsten og styrke internasjonaliseringen av feltet.

Nyorganisering
Som en politisk reaksjon mot institusjonenes teatersyn og estetikk, etablerte scenekunstnere på 70-tallet frie uavhengige grupper. Den frie scenekunsten ble i 1982 en fast post på statsbudsjettet og vekslet en stund mellom Kulturdepartementet, Riksteatret og Kulturrådet. Siden 1997 har ordningen for fri scenekunst ligget i Kulturrådet. Tiden har gjort sitt til at tidligere gode hensikter og virkemidler fra staten fungerer som bremseklosser for fornyelse i feltet i dag. 36,5 mill. produksjonskroner i året rekker ikke til å både rekruttere kunstnere for nye kunstuttrykk og å finansiere de etablerte gruppene.
Flere av aktørene som ble etablert på 80- og 90-tallet er i dag faste produksjonsenheter med årlige produksjoner. Verdensteatret, Baktruppen, Cirka Teater, Grusomhetens teater, Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt, Impure Company, Kompani Jo Strømgren m.fl. er snarere som små institusjoner å regne. Ofte får de tilskudd over flere år fra prosjektpotten fri scenekunst, slik at de skal slippe å sende inn en omfattende søknad hvert år. Men tilskuddet er kun prosjektbasert og dekker ikke utgifter til drift, visninger av forestillinger og turneer. Dette er ikke en forsvarlig håndtering av en kvalitetssterk kunstnergruppe og Kulturrådet har gjennom flere år påpekt behovet for en egen ordning for slike faste produksjonsenheter. De faste gruppene tar en større og større del av de totale prosjektmidlene i Kulturrådet og forhindrer en nødvendig satsing på nyrekruttering og nye kunstneriske uttrykk. Gruppene fungerer uforskyldt som gjøkunger i fremmed reir, i en støtteordning som ikke lenger oppfyller sitt mandat.

Utforskning og formidling
Scenekunst er en kollektiv kunstform. Samarbeid på tvers av faglige grenser er en premiss i feltet. Det foregår svært mye utforsking av sjangrenes grenser og møtepunkter. Norsk kulturråd har innført flere forprosjektordninger – for scenetekst og for koreografi - som ivaretar en slik utforskingsfase. Dette muliggjør fornying av kunstneriske uttrykk og arbeidsmetoder. Kulturrådet vil sørge for å åpne opp for mer utforsking og eksperimentering gjennom å styrke forprosjektordninger som ikke har den ferdige produksjonen som mål.
Når det gjelder formidling er utfordringene store. Møter mellom den frie scenekunsten og publikum skjer primært i de store byene. Kulturrådets ambisjoner er å etablere strategier for at scenekunsten skal nå ut til nye og flere publikumsgrupper over hele landet. Formidlingskompetansen eksisterer. Norge har en godt utbygd infrastruktur for produksjon og formidling av scenekunst. Nettverket Scenekunstbruket sender ut forestillinger til landets kommuner og et økende antall scenekunstfestivaler og institusjoner framstår i dag som viktige arenaer. Norsk kulturråd vil bedre kommunikasjonen og samhandlingen med disse miljøene. Ideen er allerede formulert som et overordnet kulturpolitisk mål i Stortingsmelding nr 48, Kulturpolitikk fram mot 2014. I den forbindelse er det nødvendig med en egen festivalordning for scenekunst (slik man har for musikk) for å styrke formidlingen ytterligere. En slik ordning vil også bety en ny arena for nasjonal og internasjonal utveksling.

Internasjonalisering
Det frie scenekunstfeltet forholder seg i mindre grad til nasjonale grenser enn det institusjonsteatrene gjør. Internasjonale samarbeid og utstrakt reisevirksomhet er utbredt. Det nasjonale språket lager ingen barrierer i performance og dans, som det gjør i norsk teater og særlig da det klassiske teatret.
Tilskuddsordningen for gjestespill ble igangsatt i 1999 som et kulturpolitisk redskap for å stimulere internasjonaliseringen av både det frie miljøet og av teaterinstitusjonene. Ordningen har bidratt til å stimulere den kvalitative utviklingen av scenekunsten og særlig til å internasjonalisere norsk dans. Norske dansekompanier er etterspurte og har et publikum utenlands. Teater og performance står for tur. Verdensteatret ble presentert i New York i 2005, da organisasjonen Nettverk for scenekunst viste et utvalg av norsk scenekunst. Performancegruppen traff viktige europeiske arrangører og cirka tjue år etter etableringen får de nå sitt gjennombrudd på sentrale scener i Europa. Det finnes et marked utenfor Norges grenser og en mulighet til å styrke scenekunstproduksjon som næring. Musikk og litteratur har etter hvert blitt selvfølgelige eksportartikler. Det er på tide å finne ut hvordan alle scenekunstsjangre i større grad kan eksporteres og formidles internasjonalt. Den eksisterende gjestespillordningen er for liten til å ta dette løftet alene. Økt satsing på eksport og formidling av scenekunst bør skje i samarbeid med UDs kultursatsing.
Hvis man for alvor mener at Norge bør profileres som en åpen og innovativ nasjon, må samtidskunsten tas på alvor.

Bentein Baardson
Leder av Faglig utvalg for scenekunst/ medlem av Norsk kulturråd
Anne-Britt Gran
Medlem av Faglig utvalg for scenekunst
Rolf Engelsen
Scenekunstkonsulent