Tanken er en ting av Tale Næss

23.12.2008

Denne monologen gjorde stor suksess på Dramatikerforbundets 70-års jubileum fredag 19.desember. Vi er glade for å kunne presentere den som årets julegave til Ferske Sceners lesere. Nå er det juleferie fram til 5. januar!

TANKEN ER EN TING

en monolog av Tale Næss

I det siste har det blitt så vanskelig å tenke
Å gjøre ting går helt greit
Løfte kaffekoppen fra stuebordet og bort til oppvaskbenken
eller
sortere avisene etter dato og årgang eller –
Bare selve det å tenke
Å vite hvorfor
Å virkelig vite hvorfor jeg flytter kaffekoppen fra stuebordet og bort til oppvaskbenken
Hvorfor jeg sorterer avisene etter dato og årgang og legger de der de skal ligge og hvorfor de skal ligge akkurat der
Når det ble bestemt
Eller hvem det var som bestemte det
hva jeg tenker når jeg står opp, når jeg legger meg – når jeg skrur på lyset på badet – skrur på lyset i trappa opp til loftet og blir stående der – i trappa - og se på ting
Virkelig se på ting
På tingene mine
på tingene dine
på fryseren i hjørnet
og kofferten med alle vinterklærne
og kroken vi monterte i taket
og forsøker å huske hvorfor vi monterte den der
om det var du eller jeg som gjorde det eller om jeg kanskje husker helt feil,
at det var noen andre som monterte den, og jeg står der i det grelle lyset i trappa opp til loftet og forsøker å tenke over hva det egentlig var jeg skulle der oppe mens jeg ser dressen din henge, svaie fra kroken i taket, og jeg hører at du roper på meg -

Og dressen svaier
som en hodeløs danser
og jeg ser den blanke plasten
hvordan den er trukket ned over kleshengeren
og du står i døråpningen
og sier navnet mitt
og jeg snur meg og bak deg er det som om rommet begynner å utvide seg
det fortsetter og fortsetter
som om det er begynnelsen på en stor labyrint eller et system av huler
den ene hulen bak den andre
og jeg rydder kaffekoppene av stuebordet
og jeg slår på lyset på badet
og jeg går ned til deg
og jeg tenker på nakken din og på at i de siste månedene
i de siste årene så har jeg nesten ikke tenkt
Jeg sorterer avisene uten å lese overskriftene
Jeg leser overskriftene uten å forstå overskriftene
Jeg forstår overskriftene, men glemmer dem igjen som om tanken er en ting jeg har forlagt, pakket bort og glemt på en hylle
Jeg bare gjør det jeg gjør
og en kveld tar jeg med meg en stol opp på loftet og stiller meg prøvende opp på den
under kroken
og tenker: Her kan man henge
Og du står nederst i trappa og sier navnet mitt
og jeg tenker: Her kan man henge, og det er mørkt bak deg
og jeg rydder bort stolen
og jeg henger opp dressen
og jeg tar fram et gammelt kart og jeg ser at det er flere land på det kartet som ikke finnes lenger
og jeg tar kartet med ned til deg og peker på det og sier at disse landene finnes ikke lenger
og du sier at det gjør de jo
der er Europa og Italia og Danmark
og jeg roper at det er jeg vel for faen klar over at det er Europa og det er Danmark, men at disse og disse og disse landene – de finnes ikke lenger
og når ble de borte?
Når inni heiteste helvete ble de borte?

Jeg sier Tjeko – Slovakia
Jeg sier Øst – Tyskland
Jeg sier Jugo - Slavia
Jeg sier: Her har jeg sortert aviser etter dato og årgang i årevis mens hele land har blitt borte og du står her og sier Italia

Pause

Og jeg tenner lyset på badet
Og jeg rydder bort kaffekoppene
Og jeg går opp loftstrappa
Og jeg rydder bort stolen og det er kveld
sånn mildt sommerlys
rødlig
varmt
Og jeg går ned trappa igjen
Og vi står der i – sammen - i døråpningen og jeg sier:
Nå, sier jeg
Nå begynner vi.