Innlegg om den frie scenekunsten på Kunstkonferanse

15.12.2009

4. desember var kunstTromsø samlet til høring i forbindelse med kommunens arbeid med en ny kunstplan. Som styrleder i RadArt holdt Kristin Bjørn konferansens første innlegg.

Den frie profesjonelle scenekunstens rolle og funksjon i Tromsø

RadArt har oppstått ut fra et behov for å se helhetlig på det frie kunstfeltet i Tromsøregionen.. RadArt er en arena der samarbeid og felles synliggjøring står i fokus. Vi vil nå tydeligere ut til publikum og andre samfunnsaktører.
.
Vi er profesjonelle – enten begrunnet i kunstutdannelse eller av erfaring. Vi er ikke samlet i EN institusjon, under EN ledelse, med EN formålsparagraf, men samarbeider med - og har oppdrag innenfor - de fleste av institusjonene i Tromsø. Dette gir oss en unik oversikt over kunstfeltet i regionen.

Den kunstneriske DNA-profilen til Tromsø?
Tromsø har tradisjoner for å være en skapende by. Frie sjeler på vei bort fra trange bygder i Nord-Norge har alltid hatt Tromsø som første stopp på veien UT. Tromsø har vært porten til utlandet for mange. Noen har endt opp i Oslo, men ofte har veien gått direkte fra Tromsø til større byer – som London, New York, Berlin, Helsinki..

Tromsø har alltid nytt godt av å være vertskap av unge mennesker i en viktig fase av sin utvikling. Det er en by preget av et rikt og ad-hoc preget kulturliv. En by der kunsten overrasker og nye trender kommer til syne. En by som tradisjonelt har hatt få tunge kunstinstitusjoner, men desto flere sterke kunstmiljø som har eksistert i noen år, for så å gi plass til nye. Eksempler på dette er jazzmiljøet på 50-60-tallet, den frie scenekunsten på 80-90 tallet og musikkmiljøet knyttet til Brygga på 90-tallet

Denne skiftingen i kunstnerisk tyngdepunkt har ikke foregått smertefritt. Det er dem som har dratt fra byen både utslitt og bitter etter år med mye arbeid og lite penger. Men det har vært dynamiske og levende prosesser som har sprunget ut av skapende kunstneriske miljøer.

Tromsøs kunstliv har ikke vært begrunnet i statlig institusjonsbygging - eller nordområdesatsing.

Gjennom universitetet får Tromsø får gratis tilfang på mange brennende sjeler – også politisk. Kampen for sjøsamiske rettigheter gikk for eksempel hånd i hånd med en kreativ bølge innen musikk og scenekunst på 90-tallet.

Dette frie, fleksible kunst og kulturmiljøet er tatt inn i organiseringen av noen kulturinstitusjoner i byen. Kulturskolen ved at fagsentrene ved TviBit, Rådstua, Kulta og Kunstforeninga har en helt annet type organisering enn "undervisningsmodellen" som det er vanlig at landets kulturskoler har. Og Kulturhuset har i flere tiår vært en viktig støttespiller for det frie kunstlivet.

Det fins noe vi kan kalle en Tromsø-måte å organisere ting på:
Utstrakt samarbeid, blanding av mennesker og utstyr fra ulike miljøer. Aktivitet som starter i de utøvende miljøene. Evne til å hive seg på tomlene og utnytte muligheter. Evne til å bli begeistret og hoppe i det. Gjør noe, uten lange konsekvensanalyser på forhånd.
RadARt organiserer kjernetroppene i denne "Tromsømodellen". Våre medlemmer er frie kunstnere, de er frilansere, og ofte organisatorer av de frivillige.
BEHOV for avklaring – disse tre begrepene som alle begynner med fri - blandes i hytt og pine av folk som snakker om kunstfeltet.
For de fleste av RadARts medlemmer er "Fri skapende kunstnerisk virksomhet" kjernevirksomheten. Vi henter hovedsakelig midlene fra statlige kunstfond. Disse fondene (som Norsk Kulturfond) krever omfattende prosjektbeskrivelser og deles ut av kunsterisk kompetente fagorgan. Det er mange som søker, og forholdsvis få som får. Ordningene i Norsk Kulturråd ligner svært på støtteordningene til forskning organisert gjennom Forskningsrådet.

Vi er individuelt organisert som enkeltpersonforetak. Vi driver hver vår kunstbedrift. Antallet enkeltpersonsforetak har eksplodert innen kunstfeltet i Norge de siste årene. Målet er å skape egne prosjekter. Hvordan prosjektene organiseres varierer fra gang til gang. Noen har kalt denne måten å organisere på et Adhocrati. Det er en bra benevnelse. Vi organiserer prosjekter ut fra hva som er mest formålstjenlig. Form follows function. Noen går sammen i faste grupper, andre veksler samarbeidspartnere fra prosjekt til prosjekt. Noen lager et prosjekt hvert fjerde år. Noen gjør det hele tiden.
RadArts viktigste område er å synliggjøre og skape muligheter for denne virksomheten. De færreste av oss kan leve av gjøre dette på heltid. Mange av oss jobber også frilans innenfor vårt kjerneområde.. Det vil si at vi ansettes i andres prosjekter eller i institusjoner for kortere eller lengre engasjement. For eksempel ved HT eller symfoniorkesteret. En perfekt blanding av frilans ansettelser og egne frie kunstneriske prosjekter er drømmesituasjonen for våre medlemmer.
Men man støtter ikke frie scenekunstprosjekter gjennom å legge til rette for frilansvirksomhet ved institusjonene. Arbeidsmarkedet for scenekunstnere blir bedret på den måten, men det blir ikke flere gode frie scenekunstprosjekter.

Den FRIVILLIGE kulturen er det som tidligere ble kalt amatørkultur. Våre medlemmer er viktige ressurser for det frivillige feltet – som instruktører, organisatorer, tekniske tilretteleggere. Vi er de betalte, profesjonelle støttespillerne for den frivillige kulturen.
Å ha en økonomi som gjør at en er avhengig av å finne samarbeidspartnere er en bra ting for kunsten. Det gjør at en må holde seg orientert og våken om hva andre driver med. Sette seg inn i andres virkelighetsforståelse. Se muligheter. Vi er en ekstremt markedsorientert bransje.

TROMSØS KUNST- OG KULTURLIV HAR ENDRET SEG DRASTISK DE SISTE ÅRENE
Vi har de siste årene i Tromsø sett en vekst i to måter og organisere på: Festivaler og institusjoner.
EN FESTIVAL samler og viser mest mulig innenfor en kortere periode, slik at publikum får oppleve mest mulig. En festival programmerer kunst. Det er en visningsarena. Den viser fram noe som andre har skapt. Noen festivaler putter også penger i å få neon uroppførelser, men det viktigste er å organisere best mulig forhold for visninger og kunstnere.

Tromsø kan ikke bli den ledende kunst- og kulturbyen i Nord-Norge bare ved å satse på festivaler. Festivalene er avhengig av et lokalt kunstliv for å opprettholde kvaliteten. Festivalene trenger sterke miljø rundt seg som er oppdatert og kunstnerisk spennende. Festivalene skjer en begrenset tidsperiode. De som skal sette sammen og jobbe med festivalen arbeider på heltid. De trenger et miljø rundt seg å dra veksler på.
Altså trenger Tromsø midler til de som SKAPER kunst, ikke bare til de som VISER den fram.

INSTITUSJONER: Under Giske har Norge opplevd en sterk vekst i kulturbudsjettene. Spesielt stor har veksten vært innenfor institusjonene. En institusjon er en kunstbedrift som er organisert i et fast mønster. De har en hierarkisk oppbygging med en ledelse – en kunstnersjef og en direktør på toppen. De har lang planleggingshorisont og økonomien er basert på et fast rammetilskudd. De er ikke økonomisk avhengig av å samarbeide med andre for å gjennomføre prosjekter. De er avhengig av et det er gode frilansere tilgjengelig for å gjennomføre forestillingene, men det er et noe annet enn samarbeid mellom likeverdige parter.
De to store institusjonene innenfor vårt område, er HT og NNOSO. Fordelingsnøkkelen er der 70% statlig tilskudd og 30% regionalt. Den store statlige økningen har stor betydning for fordelingen av midler til profesjonell kunst i Tromsø.

For 2010 er tallenes tale at Tromsø kommunes tilskudd til NNOSO og HT til sammen er nesten 10 mill kroner (nøyaktig beløp er 9, 6 mill).
Økningen fra 2009 til 10 er på ca 1 mill 268 000,-
Det er store summer.

Med den ekstremt vanskelige økonomien som er i Tromsø Kommune nå, er det vanskelig å få til økninger til det ØVRIGE profesjonelle miljøet i tillegg til disse bevilgningene.
Pga. av en statlig bevilgning som kommunen ikke har innflytelse på og som lokalpolitisk sannsynligvis ikke hadde fått prioritet
Og forskjellen bare øker.
Selv om vi får mer midler fra Norsk Kulturfond i det frie scenekunstmiljøet, er ikke disse midlene koblet opp mot en tvungen 30% regional finansiering, slik som situasjonen er for institusjonene..
Det blir flere og flere frilansere og frie prosjekter. Antall frie grupper på landsbasis har økt fra 59 i 2001 til 98 i 2007.

SÅ HVA KAN GJØRES?
All kunst kan ikke bli kulturnæring – Vi trenger grunnforskning også innenfor kunsten. Film og musikk – noen annet med scenekunst og billedkunst.
Noen kunstnere skal hele tida finne på nye ting – det er det som er vitsen. Andre henter ideer fra dem!
Tromsø trenger en kunstplan – og en den må peke på veier for å skape en bedre balanse mellom det frie skapende miljøet og institusjonene og festivalene. Vi tror ikke svaret ligger i å bygge flere hus. Det er nok institusjoner i Tromsø nå. Nå må vi sette ressursene inn på å få profesjonelle frie prosjekter og samarbeid opp å stå.
Vi i RadArt har mange tanker om hvordan dette kan gjøres, og vil gjerne bidra aktivt i den videre prosessen .
Det enkleste hadde vært om staten tok en høyere prosentandel under forutsetning av at de frigjorte midlene ble øremerket det frie lokale kunstfeltet!

Tromsø 4.12.09
Kristin Bjørn
Styreleder RadArt
Kristin@ferskescener.no
971 26700

www.radart.ning.com
www.ferskescener.no