Ådissjen boka med monologer kan bestilles

19.01.2009

25 nyskrevne monologer til bruk for skuespillere som søker jobb, eller unge mennesker som søker på skuespillerutdanninger, kort sagt alle som må gjennom en Ådissjen.. Blant bidragsyterne er Kristin Bjørn, Tale Næss, Ellisiv Lindkvist, Ingeborg Eliassen, Morten Nyhus, Liv Heløe.

Her er det mye bra!
Redaktør er Silje Vigerust Vinje og
boka som bare koster 198,- kan bestilles fra www.vidarforlaget.no/catalog/index.php

For en smakebit les Tale Næss sitt bidrag "Tanken er en ting"

eller les denne her:

GUSTAV

av Kristin Bjørn

Ta meg sammen? Ta av meg støvlene og få meg en dusj? Fordi søstera mi kommer? Du kjenner ikke søstera mi, det er helt klart. Søstera mi kommer ikke hit for å se en eller annen nydusja og oppshina Gustav. Hun kommer for å treffe akkurat den Gustaven her og så kommer hun til å ordne opp i ting. Den som er. Søstra mi, vet du, søstra mi, hun tåler ting.
Du har ikke peiling.
Du aner ikke hva hun tåler.
Når hun kommer, når hun står her foran meg, så… så… så kanskje vi setter oss ned rett her på gresset, og kanskje jeg drar av meg støvlene da… ja, det tror jeg faenmeg at jeg gjør - sakte, sakte, og hun, hun kommer til å le av lukta, snu seg vekk og vifte foran nesa og le, og stirre på føttene mine og det vil være 100 % forbanna ålreit. Tærne mine: hvite, skrukkete, og veldig, veldig bløte, - som om kjøttet har forvunnet og det bare er hud og svette og skjelett igjen. Det passer bra det. Det er helt ålreit.
Fikk du tak i henne? Maja?
Det var bikkja sin feil. Det var han som begynte. Han så på meg først. Hva faen er det slags bikkje som stirrer på folk? Rett i øya på meg!
Ikke vær redd. Du kjenner ikke søstra mi. Maja, hun tåler ting. Hun skjønner mer av meg enn jeg gjør sjøl. Hun kommer og åpner munnen sin til en stor O og suger i seg hunder som stirrer og alt. Kommer til å gi meg små biter tilbake når jeg er moden for det.
Små munnfuller.
Ganske så små munnfuller.
Skjønner du? Du trenger ikke være redd nå som Maja kommer. Bare se på meg. Se meg i øya. Ser jeg farlig ut, kanskje? Jeg? Hva?
Maja kommer til å spørre om hvorfor jeg er her og så kommer jeg til å svare at det er på grunn av at jeg fikk elefantblikket da jeg var liten og så kommer hun til å si at det er bare tøv men likevel hører hun mens jeg forteller og orda renner ut av meg og bare fordi Maja hører på så blir det orden på alt mulig. Orda kommer ut i rett rekkefølge og hun skjønner hva jeg sier. Hun jenta som gikk tur med den hunden kan bare slutte å gråte. Mens vi går hjem, jeg og Maja, renner ordene ut av meg om da jeg var liten og ble dratt med på sirkus og fikk elefantblikket for første gang. Fra en kjempeelefant med strå i rumpa og kjetting rundt beina og horrorøyer. Øyer som var våte og røde i nedkant og så triste at det eksploderte i bakhodet. Jeg prøvde å la være å se, men den stakkars jævelen fant alltid ut hvor jeg satt. Den ene gangen han løftet de der forbanna øya sine, var det for å se på meg. Hjelp meg, sa han, slipp meg fri. Ser du ikke hvordan jeg liiiider. Og så løftet han foten så jernlenkene raslet. Og hvis jeg ikke allerede gråt, satte han snabelen til værs og skreik. Og ikke bare han. Jeg hørte ti elefanter skrike i nød før jeg fylte åtte. Og Maja kommer til å si at jeg bare prater piss og jeg sier JA og så ler vi og alt blir 100% forbanna ålreit og ingen hund er død og ingen jente med gult hår står og gråter.
Hvorfor ser du sånn på meg? Hvorfor kommer ikke Maja? Se på meg. SE PÅ MEG!