Christina Mauers innlegg på seminar om scenetekstforfatterenes rolle i den kulturelle skolesekken

10.11.2009

Fredag 30. oktober holdt Christina et innlegg om sine erfaringer som scenetekstforfatter. Hun fortalte om samarbeidene hun har hatt med Haugesund Teater, Ferske Scener og Beaivvas.

På dramatiker.no kan du lese om hele seminaret

Seminar om utvikling av scenetekst til forestillinger i Den kulturelle skolesekken.
Hvorfor velger så mange scenekunstnere i det frie feltet å skrive sine manus selv?

Bakgrunn
Jeg er dramatiker og mamma til en super datter på ti mnd.
Jeg skriver dramatikk både for barn, ungdom og for voksne.
Stykkene jeg har skrevet ferdig er Poteter har ingen vinger for barn, å dele en bølge for voksne, og så holder jeg på å fullføre Horn et bestillingsverk for Haugesund Teater. Stykket er for barn, og har premiere neste år. Ellers skriver jeg på et kortfilmmanus jeg har fått
støtte til fra Fond for lyd og bilde.

Det er som oftest historien og karakterene jeg har i hodet som bestemmer om jeg skal skrive for barn eller for voksne, med mindre jeg ikke har fått et bestillingsverk som er rettet mot en viss aldersgruppe.

Bakgrunnen min har jeg fra ulike forfatterskoler i Norge, et år på dramaturgi‐ og regilinjen fra DAMU i Praha, og to år fra Odsherred Teaterskole i Danmark.
Dramatikerutdannelsen i Danmark hadde fokus på å skrive
dramatikk for barn og unge. Det fine med å gå der var at man ikke ble stresset på å tenke at man skulle skrive for barn, eller sette aldersgrenser på sine manus. Det som var viktig var å finne de gode historiene som nådde ut til barn og unge uavhengig av alder.
 
Avgangsstykket mitt Poteter har ingen vinger ble satt opp på dramatikkfestivalen i 2004. Stykket handler om døden og om livet.
Dramatikkfestivalen ble en døråpner for meg og teatersjefen for Haugesund Teater, Amalie Nilsen, ville gjerne sette opp Poteter har ingen vinger på sitt teater.
 Christina og Kristin på prøver.

Poteter har ingen vinger
Haugesund Teate
Da Poteter har ingen vinger skulle bli satt opp på Haugesund Teater så ble det nesten ikke gjort noen forandringer på manus i det hele tatt. Siden stykket mitt allerede var ferdigskrevet så jeg hadde bare litt kontakt med regissøren angående manus i begynnelsen. Skulle gjerne hatt mer kontakt med ham og utvekslet nye
synspunkter på manus, og snakket om hans regigrep osv.

Det var også noen unødvendige diskusjoner angående honoraret mitt i begynnelsen synes jeg. Jeg trodde at honorarpengene skulle stemme overens med dramatiker forbundets normalkontrakt, men det gjorde det ikke. Heldigvis fikk jeg støtte og veiledning fra Dramatikerforbundet selv om jeg ikke var medlem enda. Og
utbetalingen av honoraret ordnet seg til slutt!

Jeg ble spurt av teatersjefen om hvem jeg kunne tenke meg som regissør og skuespillere på Poteter har ingen vinger, og det satte jeg pris på at hun gjorde! Da jeg ikke var så kjent med teatermiljøet i området så lot jeg  teatersjefen bestemme. To av skuespillerne var fast ansatt og en hentet utenifra.

Jeg synes bådee regissøren, og spesielt skuespillerne gjorde en god innsats. Nina Sele som spilte potetjenta var helt fantastisk. Og barna løp opp på scenen og omfavnet henne etter hver forestilling.
Scenografien og kostymene synes jeg man kunne gjort mye mer med. Det hele ble lagt til en 50’talls stil som ga en distanse til virkeligheten i historien synes jeg. Jeg tenker at det ble slik fordi teatret måtte bruke lokale ressurser, og hadde ikke muligheten til å hente så mange folk utenifra. På den måten er det lett at uttrykket blir likt og tradisjonelt.

Jeg synes også det kunne ha vært interessant å delta på noen tidlige prøver og ikke bare prøvene rett før premieren. Da det var for sent å komme med noen synspunkter. Ment det fine var at jeg fikk observere ulikt barnepublikum i salen og det var alltid en glede.

Jeg synes også at teateret kunne vært flinkere med å opplyse hvem som gjorde hva bak forestillingen, da mitt navn ofte ikke stod nevnt på de ulike turnéstedene. Det synes jeg er litt meningsløst fordi man aldri ville utelukke en skuespiller eller regissør i en slik presentasjon!

Det fine med skolesekkforestillinger var at flere fylker gjerne ville kjøpe billetter til sine skoler. På den måten fikk barn fra ulike steder med eller uten fast teater en mulighet til å se forestillingen også

Ellers synes jeg at jeg ble godt vare på av teatret. Amalie Nilsen er en dyktig teatersjef med øye for ny, og spennende dramatikk, spesielt for barn! Jeg fikk også bo på et flott hotell under prøvene og premieren, og så fikk spise gratis på restauranten teatret hadde en avtale med.
Haugesund Teater turnerte med Poteter har ingen vinger i store deler av Rogaland området vinteren 06 og våren 07.

Ferske Scener
Etter oppsetningen av Poteter har ingen vinger i Haugesund 2007, kom jeg i kontakt med dramatiker og regissør Kristin Bjørn som leder friteatergruppen Ferske scener i Tromsø sammen med Bernt Bjørn, m.fl.
I utgangspunktet var jeg litt lei mitt eneste oppførte stykke og ønsket bare å fortsette å skrive på de nye jeg hadde begynt på men da jeg snakket med Kristin forstod jeg dette ikke kom til å bli enda en potet‐oppsetning. Kristin ønsket forandringer i tekstesom stod i stil
med det burleske i bl.a. Tim Burton sin verden. Jeg så Corps Bride, og forstod akkurat hva hun mente.

Men det var ikke bare bare å forandre noe i manus. Når man først begynner et sted, så må man også forandre et annet sted osv. Jeg var glad for at jeg ble bedt om å komme på en fire dagers tekstworkshop hvor jeg skrev ny tekst etter endt dag med skuespillerne på gulvet. Det var krevende og interessant på samme tid! Potetjenta ble også til en unisex mandelpotet !

Etter hvert diskuterte jeg de nye tekstbolkene med Kristin, og følte at jeg ble hørt og tatt på alvor. Var jeg uenig med forslagene hennes så var jeg ikke redd for å si ifra. Det er liksom ikke noe poeng å gjøre det når det er for sent.

Noe jeg synes er spesielt fint med Ferske Scener er at de
håndplukker nye talenter innenfor teaterfeltet og setter dem sammen. Min surrealistiske dramatikk ble supplert av skuespillernes kroppslige og kreative spillestil, den burleske og magiske scenografien og lyssettingen tilførte historien masse nytt krydder, og musikken hentet ut ulike element fra scenene og ga det hele en vakker helhet.

Ferske scener er også dyktige på å markedsføre forestillingene sine slik at folk får øynene opp for forestillingen gjennom plakater, postkort, og bilder fra prøvene på nettsidene deres. På den måten blir foreldrene nysgjerrige selv, og tar med barna sine på noe nytt og
utfordrene.

Ferske Scener var også nøye på at navnet mitt som dramatiker skulle stå på de ulike stedene de skulle turnere.

Som en frigruppe så søkte Ferske Scener på midler til
forestillingen underveis. Det var alltid like spennende å få vite om støtten rullet inn eller ei. Jeg fikk skrevet en kontrakt og vi ble enige om et honorar tidlig i prosessen.

Noe som jeg følte ble et hastverkvalg var at koreografen ble engasjert Nokså sent i prosessen. Dette pga at pengene kom rullende inn underveis. Jeg synes derfor den musikalske delen i forestillingen ble den svakeste. Situasjonen virket umotivert, og karakterene fikk
plutselig en påtvunget og annerledes spillestil. Jeg skulle gjerne ha kommet med mine synspunkter, men fikk ikke se det endelige resultatet før premieren. Hadde koreografen blitt engasjert litt før så er jeg sikker på at resultatet ville blitt annerledes.
Ferske Scener har spilt Poteter har ingen vinger fra januar 2008, og spiller siste forestilling i Hordaland i januar 2010.

En god bekreftelse på at publikum liker det man har skrevet er at flere fylker ønsker å bestille forestillingen til sine skoler, noe jeg synes er supert!

Å dele en bølge; Beaivvas.
Til slutt vil jeg kort fortelle om min erfaring rundt
oppsetningen av å dele en bølge/Báru juogadeapmi på Beaivvšá Sámi Našunálateáhter denne høsten.

 
Foto: Ingun Mæhlum

Jeg ble forspurt av Kristin Bjørn om å skrive et stykke på oppfordring fra teatersjef på Beaivvas, Haukur Gunnarsson.
Haukur ønsket seg et stykke som henvendte seg til de unge
samene, og som ikke var historisk eller handlet kun om joiking eller reindrift. Jeg synes det var stort å bli spurt om noe slik, også spesielt fordi jeg ikke er samisk, men halvt tsjekkisk og slovakisk. Men
jeg tok utfordringen, og synes det var veldig spennende å sette meg inn i de to hovedpersonenes samiske og pakistanske bakgrunn.
Det var Kristin, Hege, og Nicolas fra Ferske Scener som stod for regi, scenografi og lysdesign. Kristin var også dramaturg på manuset mitt. Da jeg skrev stykket hadde jeg jevnlig kontakt med regissøren.
 
I oktober 2007 dro jeg opp til Kautokeino for å delta på en tekstworkshop på noen dager. Siden jeg var i starten av skriveprosessen følte jeg at det var litt for tidlig å ha en workshop, å høre sterke meninger om noe uferdig, men jeg fikk jeg fikk også noen ideer som jeg kunne jobbe videre med.
Dette var også første gang jeg jobbet med en dramaturg på
teksten min. Da dialogen mellom oss var konstruktiv og jeg følte jeg kunne forme historien og karakterene slik jeg hadde tenkt, så synes jeg det fungerte bra. Men enkelte ganger var det vanskelig å skille mellom hva som var ren teksthjelp og regikonsept.

I tillegg så skulle jo store deler av manus oversettes til samisk og en liten del til urdu. Her følte jeg at jeg mistet kontakt med mitt eget stykke for første gang. Den opprinnelige oversetteren sviktet, og det ble i all hast satt inn en ung og uerfaren oversetter. Jeg fikk også tilbakemelding om at skuespillerne reagerte på at oversettelsen var for direkte, og ble litt fortvila da jeg hørte det, fordi jeg overhodet ikke kan noe samisk og på den måten var det vanskelig å forholde seg til den oversatte delen av teksten. Manus gikk altså gjennom hendene på ulike oversettere, og jeg kunne ønske at det hele var nøyere planlagt. Jeg så tidlige prøver på forestillingen i sommer og det var fantastisk å se hvor vakker scenografien kom til å bli. Jeg fikk
nå en bekreftelse på at det går an å legge hele handlingen til en svømmehall uten at det blir kjedelig.
Karakterene hadde også begynt å ta form, og skuespillerne
hadde et godt samspill.

Alt i alt så synes jeg dette ble en vellykket produksjon. Det vil alltid være positive og negative sider ved en produksjon uansett, tror jeg.
Som dramatiker føler jeg at jeg lærer noe nytt etter hver
oppsetning. Poteter har ingen vinger har vist meg at det går an å sette opp noen lunde det samme stykket med forskjellig uttrykk alt etter som hvem det er som setter det opp.
Å dele en bølge har vist meg at å la et stykke bli spilt på tre ulike språk både kan være nyskapende, interessant, men også forvirrende.
 

Christina Veronika Mauer