Masseproduksjon av Røyksopper?

28.10.2009

Hege Pålsrud hadde mandag 26. oktober en kronikk i Nordlys hvor hun skrev om kulturnæringen i Tromsø.

Produksjon, import og eksport av kulturkapital i Tromsø: når er noe en Tromsø-suksess og hvem eier den?

Masseproduksjon av Røyksopper?

Det er aldri helt bra å kjøpe katta i sekken; plutselig er man eier av noe helt annet enn det man tror man har betalt for. Det oppleves litt slik med sekkebegrepet kultur i Tromsø. Eksempelvis snakkes det om ”kunst og kultur” som om det er èn og samme ting. Lanseringen av Kulturnæringsfondet har gitt aktualitet til et annet begrep i kultursekken: ”kultur og næring”. Her lanseres idéen om at kulturbyen Tromsø skal lage bærekraftige kulturnæringer slik at vi kan beholde våre kreative krefter i byen. Skal vi finne ut hva som er vårt, hva vi eier, må vi se på sammenhengen og forskjellen mellom kunstproduksjon og kulturnæringsproduksjon.

I et kulturnæringsperspektiv gjetter jeg fordomsfullt at næringslivet ser for seg vi masseproduserer Røyksopper, Espen Linder og Lene Marliner og at alle arrangementer er en slags fest som utelivsbransjen skal tjene ølkroner på. Nevnte popstjerner vokste tilfeldigvis opp i Tromsø og nøt sikkert godt av Tromsøs mange gode kulturtilbud for barn og ungdom. Da ser det ut til at både næringsliv og kommune får uttelling for sine satsningsområder? Men så kommer tvilen om eierskap inn…når Røyksopp bor i Bergen, er de da en del av elektronica-miljøet i Bergen eller Tromsø? Kan vi fremdeles kalle de våre, når de valgte å flytte rett fra gutterommet og vekk fra Tromsø så fort de blir profesjonelle?

For mange i kulturlivet, er kunstproduksjon en av flere inntektskilder. I RadArt, organisasjonen for frie profesjonelle scenekunstnere i Tromsø, oppgir 41 medlemmer til sammen 35 fagfunksjoner i kunst og kulturlivet. Kunstproduksjon er kjernevirksomheten for de fleste. Kunstpraksisen er essensiell for de andre jobbene vi fyller i kulturlivet. Når kunstnere jobber med barn og ungdom i Kulturskolen, Tvibit, Kulta eller andre steder, så driver de med kulturarbeid som pedagoger, og de produserer unger som har en gøy fritid og kanskje vil bli kunstnere. Det samme gjelder for Kunstakademiet i Tromsø: de sysselsetter kunstnere som lærere - som produserer kunstnere. Først når elevene er ferdige på skolen begynner de å produsere profesjonell kunst. Økonomien i disse institusjonene finansierer ikke produksjon av kunstverk.

Kulturbyen Tromsø oppfører seg som den tradisjonelle handelsbyen den først og fremst er: vi eksporterer råvarer (unge talenter/amatører) og importerer handelsvarer (popstjerner) til befolkningen.

Kunstnere bedriver kontinuerlig innovasjon (og produserer unike verk.) Kunsten er laboratoriet og forskningsparken til kulturlivet. Det vil ikke si at all kunst plutselig kan bli kulturnæring, at alle kunstuttrykk lar seg masseprodusere i form av cd’er, filmkopier og bøker. Kunsten som grunnpilar for kulturnæring har heller ikke nødvendigvis en rettlinjet produksjonskjede mot et kulturnæringsprodukt. Et eksempel er Kurant, et galleri drevet av studenter ved Kunstakademiet i Tromsø. De viser verk av unge uetablerte kunstnere. Store deler av publikum derimot, er godt etablerte profesjonelle kulturaktører fra alle disipliner: film, musikk, teater, media eller det som faktisk vises: bildekunst. Vi strømmer til som sporhunder: Har de funnet på noe nytt? Noe vi kan plukke opp?

Kurant bedriver grunnforskning, og skaper forutsetning for at framtidige næringer skal utvikles. Denne virksomheten vil i seg selv aldri bli bedriftsøkonomisk lønnsomt. Men ideer og produkter som springer ut at denne virksomheten, kan bli det.

Kunstproduksjon i Tromsø i dag finansieres i stor grad av staten, gjennom Norsk Kulturråd, noen skarve kommunale- og fylkesmidler ispedd en sjelden gave fra næringslivet. De økonomiske bidragene til kunstproduksjon framstår som almisser. Det kalles støtteordninger og gaver. Jeg skulle ønske de så på det som investeringer. Næringslivet og Tromsø Kommune burde strengt talt sloss om andelene i det hvis de ønsker å framstå som en kulturby framfor andre norske byer. Med en ambisiøs oppbygging av innovasjon, produktutvikling og produksjon i kulturlivet kan de øke eksport/import, og med rette merke produktene: ”made in Tromsø”.

Jeg unner egentlig Bergen å ta eierskap i Røyksopp. Bergen dummet seg skikkelig ut en gang og mista en fyr som het Henrik Ibsen. Henrik hadde den visjonære forretningsmannen Ole Bull som investor. Ja, Ole var også en internasjonalt kjent populærmusiker i sin tid. Henrik fikk fritt spillerom til å gjøre hva han ville på Oles teater i Bergen, på full lønn i 2 år, hvor han gjorde mislykkede forsøk som regissør og dramatiker. Ole gamblet i forretningslivet og gikk konkurs. Bergen Kommune overtok teateret, men de så ingen grunn til å overta ansvaret for fiaskoen Henrik. Gudskjelov hadde Henrik rukket å bli ferdig med et manus han fikk solgt inn på et teater i Christiana. Det ble hans gjennombrudd: ”Hærmennene fra Helgeland”. Kanskje vi i Tromsø må høre med Espen Lind om han kan investere i en dansekunstner i Tromsø?

Hege Pålsrud
Er frilanse scenograf, produsent og prosjektleder for RadArt