FRIHETSFUNDERINGER

11.01.2010

Januarutgaven av Virkelig er på gata, og Kristin Bjørn er representert med en tekst i spalten Kvinnesyn. Mye kan sies om å gi spalteplass basert på om skribenten har utover- eller innovertiss, men vi lar den ligge.. Bra med spalteplass til å snakke om frihetsbegrepet, uansett. Og takk til Trine Lise Halmøy Lockertsen for et fint bilde!

FRIHETSFUNDERINGER
The theme of this conference is Freedom and Tolerance. So, let me ask you a personal question: How do you spend your freedom? Is it of any use?
Den skarpe kvinnestemmen fyller lokalet. Jeg er deltaker på den 8. Women Playwright Conference, og sitter i en varm sal i Mumbai med 200 manusforfattere fra hele verden, dypt konsentrert om å oppfatte innholde i det hun sier. Engelsk med sterk indisk aksent er vanskelig å desiffrere med mine uøvde ører.

Mennesket som snakker er ikke å se. Talerstolen er tom. Jeg tenker at hun er en eller annen høytstående person, minister kanskje, som ikke har mulighet for å være til stede, men som snakker til oss fra langt borte. Ut fra autoriteten i stemmen, vil jeg tippe at hun er minister.

How do you spend your freedom?

Ja, si det. Jeg tar meg i å tenke at friheten min først og fremst er økonomisk. Friheten min kommer av at jeg er borger av et av verdens rikeste land, og dette landet er rausere mot sine teaterkvinner enn de fleste andre land. Jeg sitter i Mumbai med statens reisestipendputer under armene.

Hva angår den åndelige siden av saken, føler jeg mer ofte mer bundet enn fri, om jeg kan si det slik. Bundet av mangel på kunnskap, mangel på mot, mangel på --- retning, kanskje?

I am an activist first.And playwright by accident.

Noe skjer der framme. En fnisete jentelatter piper ut av høytalerne. Menneskene rundt meg strekker hals. Jeg ser over hodet på de fleste og får øye på en knøttliten eldre dame i lilla sari som kommer fram bak talerstolen med mikrofon i hånda. Det lange grå håret henger i en flette over den ene skulderen, og gliset dekker mesteparten av ansiktet.

Det er Jyoti Mhapsekar, sier min norske kollega ved siden av. Lederen for konferansen.

Aktivist først. Manusforfatter ved et uhell.. Jaha. Så det sier hun.

Jeg tenker at hun sikkert er en middelmådig kunstner. Jeg kjenner nemlig ingen kunstnere som ville presentert seg slik. Joda, på 70-tallet, kanskje, men ikke nå. Og har det ikke visst seg at mye av det de lagde da, ikke holder vann lenger?

Men er nå det noe argument MOT å lage kunst med mening, svarer jeg meg selv. Er det ikke sånn at det meste av det vi anser som interessant kunst i dag, ikke vil vekke interesse om 20, 30, 100 år? Klassikertesten er det de færreste av oss som vil overleve.

I løpet av dagene som kommer i Mumbai skal jeg ofte bli minnet på at vannskillet mellom hva som er bra scenekunst og hva som ikke er det, IKKE går mellom det som er politisk og det som ikke er det. Forestillingen til Jyoti Mhapsekar er rørende, underholdende, tankevekkende – og klart politisk. En annen forestilling er kjedelig, overtydelig – og politisk. Det samme gjelder de "ikke-politiske" forestillingene. Noen er gode. Noen er ikke det.

Scenekunst er unik på den måten at den bare finnes her og nå. Manus kan bevares for ettertida, og opptak av forestillingen kan også overleve, men ingen av delene kan fange hva det er som egentlig foregår mellom scene og sal i øyeblikket forestillingen spilles. Vi som jobber med teater, er blitt avhengig av denne her og nå energien som finnes i alle gode forestillinger. Vi vil bevege publikum – og oss selv.

Når jeg jobber med unge mennesker i Norge som gjerne vil inn i teatret - eller aller helst "gjøre noe med film", så er det definitivt ikke slik at ønsket om å forandre samfunnet er den viktigste drivkraften. Begrunnelsen for å ville drive med skuespilleri handler ofte om et diffust ønske om å bli sett og anerkjent for sine kreative evner. Du må gjerne ha en god sak, men skal du bli hørt, må du ha en personlighet og sjarme som tåler hjemme hos reportasjer og samtaler i sofakroken til Skavlan
.
--
En TV-dokumentar jeg så for noen år siden fokuserte på et vellykket behandlingstilbud for narkomane jenter. I Sør-Trøndelag, tror jeg det var. Dette var et sted som ble drevet av en kvinne som tydeligvis visste hva hun ville bruke friheten sin til. Hun var til stede for "jentene sine" hele døgnet, diskuterte, snakket, sloss, og ga dem sjanse etter sjanse.

En av disse jentene, sa noe jeg aldri har glemt:
Å bli narkoman er det lureste jeg har gjort. Da ble jeg sett. Jeg var den stille, sjenerte jenta som aldri fikk noe oppmerksomhet. Da jeg ble narkoman, ble jeg hovedpersonen - ikke bare i mitt eget liv, men i livet til mange rundt meg.

Heller narkoman enn usynlig. Å ikke bli sett er i vår kultur det verste som kan skje et menneske. Å bli anerkjent som kunstner er som å vinne i oppmerksomhetslotteriet. Det er blankofullmakt til å være besatt av seg selv..

Den lille Jyoti-damen foran meg på podiet i Mumbai utstråler en stor porsjon selvsikkerhet og selvironi på samme tid. Det er tryggheten i at hun bruker friheten sin til noe større enn seg selv, som gir henne styrke, tenker jeg. Hun ber ikke om å bli sett for sitt unike kunstnerskap, men fordi hun håper å oppnå noe med det hun lager. 

How do you use your freedom? Do you use your freedom to make changes in other people? To make people change their opinions?

Igjen tar det litt tid før jeg forstår hva hun sier. Jeg satt vel og ventet på at en utlegning om betydningen av "en god sak". Men det hun sier er altså: ha fokus på menneskene du møter. Bruk friheten til å skape forandring i andre.

Ikke "den gode sak" som noe fjernt og ja, "saklig", men som noe som skapes og beveges gjennom møter med andre mennesker.
For å få til det, nytter det ikke med enetaler. Man må faktisk snakke MED noen, høre etter hva de sier. Man må bry seg. Det er ikke hipp som happ hva folk mener. Det er ikke et fett hva kunsten vi lager SIER. Ikke alt er OK, selv om vedkommende som sier det, har verdens mest sjarmerende TV-personlighet. Ikke all scenekunst blir bra, selv om en har fantastisk dyktige skuespillere. En må også ville noe.
Risikere noe.

Gode møter krever at en investerer av seg selv og våger å være tydelig. Å "få oppmerksomhet" om sin egen person holder ikke i lengden, selv om det smaker deilig i øyeblikket. Leser man Dagblad og VG, kan det virke som om visse typer personlig oppmerksomhet er like avhengighetsskapende som heroin..

"Å bli sett" trenger ikke være en positiv kraft. "Å kjenne seg meningsfull" er alltid positivt.
Jyoti Mhapsekars utfordring til oss ligger i å bruke friheten til å bidra til at andre kjenner seg meningsfulle. Møte den sjenerte jenta og bidra til å gi henne litt større rom, litt mer frihet. Frihet til å finne sine egne meninger.