totalteatret 1983 – 1990

Den første frie sceniske gruppe i Nord-Norge var Totalteatret. Det er ikke lett å tidfeste starttidspunktet for benevnelsen fri scenisk gruppe. Beaivvás opererte fra begynnelsen av som amatørgruppe. Den ble siden ofte referert til som frigruppe, før den ble samisk regionteater og til slutt et nasjonalt teater. Stellaris Danseteater i Hammerfest startet allerede i 1980 under navnet Hammerfest Ballettverksted. De meldte seg inn i HATS (Hålogaland Amatørteaterselskap) i 1981. Senere tok de navnet Stellaris og fikk innvilget status som frigruppe da de ble med i Teatersentrum. Teatersentrum stilte kunstneriske krav for medlemskap. Den gruppen som først kom med i det gode selskapet til Teatersentrum fra Nord-Norge, var Totalteatret.

Debuten
De tre guttene Bernt Bjørn, Ørjan Hattrem og Trond-Peter Stamsø Munch, hadde alle teatererfaring fra amatørteatre og revymiljø i Tromsø, da de høsten 1983 bestemte seg for å bli profesjonelle. De startet en fri teatergruppe. Et prøveprosjekt ble laget i september 1983. I desember serverte de julefortellinger i teaterdrakt for barnehagene i Tromsø. Den virkelige debuten kom i januar 1984. Hendelsen ble kunngjort i lokalavisene i november, med store oppslag. De tre guttene spente buene stramt. De virket målbevisste i sitt arbeid. De hadde allerede skaffet seg hjelp fra Hålogaland Teater. Premieren skulle skje på Provisoriet. Det skulle bli den første premieren på «det nye Provisoriet», etter at Hålogaland Teater hadde flyttet til Kulturhuset. Provisoriet og Rådstua ble overlatt i Hålogaland Amatørteaterselskaps favn. Det skulle for fremtiden bli senter for amatørteatre og eventuelle frie teatergrupper. På denne måten markerte forestillingen en ny tid for teaterbevegelsen i landsdelen.

Ei natt i februar av Staffan Göthe
Første forestilling var «Ei natt i februar» av Staffan Göthe. Regien var ved Nils Johnson og scenografi av Martin Eilertsen, begge ansatt på Hålogaland Teater. De mottok også hjelp fra HATS. Premieren var 16. januar 1984, dagen etter åpningsforestillinga på Kulturhuset.

…Totalsuksess
Denne overskriften i Klassekampen var ikke ment for ettertiden. Men den kan stå som en god beskrivelse av en uventet og overveldende suksess. Jens Harald Eilertsen fortsatte slik i ingressen: «Totalteatret gav en vidunderlig versjon av Staffan Göthes «Ei natt i februar». (…) kunstnerisk og teaterteknisk holder de tre aktørene et imponerende nivå. Totalsuksess fra første replikk.» 
Lokalavisen støttet godt opp med gode og fine anmeldelser. Det som imidlertid gjorde størst utslag, var at Totalteatret klarte å få overtalt Erik Pierstorff til å bli med en tur til Lyngen, nærmere bestemt til bygda Furuflaten for å overvære forestillingen, en dag i februar 1984. Pierstorff beveget seg sjelden ut i de ytterste distrikter. Denne turen angret han ikke på: Furuflaten, Troms. Her har jeg sett en av de fineste og merkeligste teaterforestillinger jeg har sett på lenge. Det er Totalteatret som har spilt «Ei natt i februar»av Staffan Göthe (…) Nils Johnson har satt opp forestillingen. Han har åpenbart gjort det med en dyp forståelse av disse skuespillernes egenart. De har sin egen humor, de har en omsorg for hverandre, de er unge og husker hvordan det er å være barn. Derfor kan de fortelle barna noe om seg selv og foreldrene noe om barna. Sånn er barneteater når det er som best. Det er mykt, varmt og kjærlig.

Det ble stor etterspørsel etter «Ei natt i februar». Det var lite penger til turné. Men ved hjelp av billige løsninger, som soveposer i gymsaler, skolekjøkkenmat og andre besparende tiltak, klarte Totalteatret i løpet av 1984 å gjennomføre 112 forestillinger i Tromsø, Finnmark, Troms og Nordland – og gjestespill i Oslo. Stykket ble sett av i alt 13 842 publikummere. Det året spilte de flere forestillinger for flere mennesker enn for eksempel Nordland Teater. De tre guttene styrte en liten bedrift med hjelp fra en felles venn, Lillian Olsen. De var teknikere, administrasjon og salgsagenter for seg selv. Under avviklingen av turneene klarte de også å planlegge en ny produksjon for høsten 1984. I mai fikk de en avtale med Bernhard Ramstad på Hålogaland Teater. Det var en lovnad om å delta på Hålogaland Teaters vårproduksjon for 1985. Ramstad hadde markert seg som talsmann for mangfoldet i norsk teater. Han forsto de økonomiske vilkårene som Totalteatret levde under. Han ga på denne måten uttrykk for at Hålogaland Teater var villige til å strekke seg langt for å gi faglig og økonomisk støtte til dette nye initiativet. Det var ingen håp om statlige midler til Totalteatret de første virkeårene. Frigrupper måtte minimum ha eksistert i to år, for å være berettiget til statlig støtte.
Ei natt i februar ble spilt inn av NRK, som barne-TV. For Totalteatret ble det en drømmestart på karrieren. Teatret ble kjent. Og ikke minst anerkjent, på rekordtid. Totalteatret bidro til å øke mangfoldet i landsdelens teaterliv. De gav teaterbevegelsen i nord – nærmest over natta – en ny dimensjon. Mange ymtet frempå om at Totalteatret kunne bli en reell utfordrer til institusjonene.

Klaus av Slawomir Mrozek – noe totalt annerledes
Mens de spilte «Ei natt i februar», gikk de i gang med prøver på et nytt stykke. For mange ville det være naturlig å følge opp suksessen med et stykke i samme sjanger, spesielt hvis du levde så trangt som Totalteatret. De gjorde imidlertid det stikk motsatte. De satset på stykket Klaus (Karol) av den polske dramatikeren Slawomir Mrozek. Hans farseform og absurde humor tiltalte de tre guttene. Her var noe nytt og spennende å ta fatt i. De fikk igjen med seg Nils Johnson som instruktør og Martin Eilertsen som scenograf.
Klaus var ikke av de lettest tilgjengelige stykkene. Etter premieren var anmelderne mer forvirret enn de var negative. Per Ivar Henriksbø i Klassekampen var en av dem: «Hvem er Klaus? Det er det store spørsmålet i teaterstykket som Totalteatret hadde premiere på sist tirsdag. Man kunne like gjerne spørre: Hva er Klaus? Eller hvem er Klausine? Noe forvirret var vi etter å ha sett dette 35 minutters lange (korte). Og noe merkelige stykket.» 

Det ble ikke samme suksess. Men det var en lærerik prosess for Totalteatret. Etter premieren 23. oktober, var det fire spillinger i Tromsø før de reiste på en 14 dagers turne i Troms og Finnmark. Forestillingen ble spilt 14 ganger, for litt over 1 000 mennesker. Etter dette første halsbrekkende teateråret var det tid for andre utfordringer. Totalteatret spilte mindre roller i Hålogaland Teater, i forestillingen «Den tapre soldat Svejk». Det var økonomisk gunstig og en lærerik prosess: «Det ga oss et pusterom, tid til å tenke og lære. Vi fikk inspirasjon og overskudd til å ta fatt igjen.»

Pausen førte også til forandringer. Ørjan Hattrem dro i siviltjeneste sommeren 1985. Mens Trond-Peter Stamsø Munch fikk tilbud om et års engasjement på Hålogaland Teater. Dermed var Bernt Bjørn alene igjen i Totalteatret. Han fikk med seg Kristin Eriksen som nytt medlem. Sammen startet de arbeidet med en forestilling høsten 1985. En av grunnene til at de var i stand til å satse denne høsten, var at Totalteatret hadde mottatt 85 000 kroner i offentlig støtte.

Samarbeid med Thor-Inge Gullvåg – Låvv & Årdn

Denne gangen var det Thor-Inge Gullvåg som var den viktigste samarbeidspartneren. Han både skrev og instruerte Låvv & Årdn. Det var en assosiasjonsforestilling om hva som kan skje når to mennesker møtes i en situasjon som for dem begge er ny og vanskelig. Innbruddstyven (jenta) blir overrasket av vaktmannen (gutten). To mennesker med ulik bakgrunn, i en unormal situasjon, utveksler erfaringer og utvikler følelser i forhold til hverandre.
Premieren var 10. november. De spilte 19 forestillinger i Tromsø og turne i Troms før jul. I januar dro Totalteatret til Finnmark. Her produserte de en liten barneforestilling, Tusenbeinet som ville hver sin veg, med premiere 19. februar 1986. Forestillingene turnerte det nordligste fylket om våren. De spilte 34 skoleforestillinger for over 4 300 publikummere. Det var de godt fornøyd med. Det var på linje med de best besøkte institusjonsteaterforestillinger.

Tilbake til Göthe 

I august 1986 var Totalteatret på nytt en trio. Trond-Peter Stamsø Munch startet på Statens Teaterhøyskole. Ørjan Hattrem kom tilbake. Sammen med Bernt Bjørn og Kristin Eriksen tok de tre fatt i et nytt manus av Staffan Göthe, «Jenta i treet» (Tjejen i Aspen). Det var nærliggende å tenke at de nå – etter litt mindre festivitas enn i starten – hungret etter en ny pangsuksess. De tre siste stykkene var ikke blitt de store publikums- og anmeldersuksesser. Knut Skoglund i Teater og Film i nord konfronterte Kristin Eriksen med valget av en ny Göthe-forestilling:
Nei – så enkelt er det ikke, selv om vi i utvelgelsesfasen tok forbehold mot stykket, nettopp på grunn av slike tanker. Men etter hvert som vi kom tettere inn på tjejen eller jenta med tenåringens fantasi og brokete følelsesliv, oppdaget vi at stykket på mange måter er forskjellig fra Ei natt i februar. Fortellerteknisk er det mange fellestrekk. Men tema og målgruppe er ulik.
Det var stilt store forhåpninger fra publikum og presse til et nytt møte med Staffan Göthes dramatiske verden. Nils Johnson var tilbake som instruktør. Scenografien hadde Hilde Skancke Pedersen ansvaret for. Mens Niels Jensen var trofast lysdesigner. Noen ny kjempesuksess ble ikke «Jenta i treet». Stykket fikk hederlige anmeldelser. Ungdom i målgruppen var fornøyd med forestillingen. Premieren var 4. november. Etter få forestillinger i Tromsø dro teatret på turne i Troms og Nordland. «Jenta i treet» ble beholdt på repertoaret i bortimot to år. De avviklet 60 forestillinger. Totalteatret hadde overraskende fått innvilget søknad om å ansette sivilarbeider. Det førte Espen Igesund til Totalteatret, med ansvar for administrasjon, økonomi og planlegging.

Åpne og idesøkende
Totalteatrets medlemmer hadde betydelige evner på to sentrale områder. Begge var viktige for å bygge teatrets fundament og virket positivt på alle samarbeidspartnere. De var dyktige til å informere presse og bidragsytere om smått og stort i sin hverdag. Om det var en bevisst eller ubevisst strategi, skal være usagt. Det andre var at de hele tiden var åpne og på leting etter nye og annerledes prosjekter. Ikke minst lette de etter samarbeidspartnere som kunne tilføre dem noe nytt. En tredje faktor som hadde betydning for deres inntreden blant de frie teatergruppene i Norge, var at de faktisk var barn av sin tid. Deres høyeste ønske var å spille teater. Bare det!
 Kristin Eriksen og Bernt Bjørn erindrer sine holdninger som annerledes, i et miljø som enten var preget av 1970-åras politiske kampteater, eller intellektuelt knyttet til absurdistenes teaterideologier: «Da vi kom inn i Teatersentrum, så ble vi godt ivaretatt. De syntes det var flott å få ei ny gruppe, helt fra Tromsø. Men vi kom med en helt annen innfallsvinkel. Vi hadde ikke noe politisk manifest, vi hadde heller ikke noe teaterpolitisk program. Vi var ganske blanke og åpne. Vi fulgte heller magefølelsen vår. Dette synes vi er artig og dette synes vi ikke er artig. Utrulig nok så fikk vi plass blant de andre, selv om det var sånn. På andre siden var vi veldig samla og framstod som en hel gruppe og arbeidet som en enhet. Det er en styrke vi har hatt hele tiden. Og som betydde mye.»

Samarbeid med Vesterålen Regionråd. En suksess i emning.

Totalteatret var altså åpne og kontaktsøkende. De hadde spilt over hele landsdelen. De knyttet mange kontakter. De hadde spesielt etablert god kontakt med Erik Bugge i Vesterålen Regionråd (tidligere kulturutvalg). Bugge var en nysgjerrig person og en vidsynt kulturentreprenør og dyktig organisator. Ideen om å lage en barneforestilling bygd på historier og skrømt fra gamle dager ble utviklet da Regionrådet holdt på med et prosjekt som het «Barn i nordnorske kystmiljø». Bugge luftet ideen for Totalteatret og de var svært interesserte. Regionrådet ordnet søknadsarbeidet. Tre aktive teaterpersoner ble koblet inn i prosjektet som tekstforfatter, visedikter og regissør. Det var Kjell Kristensen, Ragnar Olsen og Knut Walle. Arbeidet med å utvikle manus ville selvsagt ta tid, så i mellomtiden planla Totalteatret et nytt prosjekt.

Frokost i det grønne av Fernando Arrabald
Det nye prosjektet ble den mest omfangsrike forestillingen til da. Det var Fernando Arrabals «Frokost i det grønne». For første gang hadde de fått kvinnelig instruktør og scenograf, ved henholdsvis Maryon Eilertsen og Hilde Skancke Pedersen. Niels Jensen (lysdesign) bidro til den kunstneriske helheten. På scenen hadde Totalteatret for første gang fem skuespillere: Bernt Bjørn, Stein Bjørn, Ørjan Hattrem, Kristin Eriksen og Erik Smith Meyer. Stein Bjørn var bror av Bernt Bjørn. Han hadde blant annet hatt hovedrollen i Lasse Glomms spillefilm «Havlandet». Smith Meyer var rockesanger i pønkbandet Norgez Bank. Han var film- og teaterentusiast. De to nye tok med dette steget inn i teaterbransjen for å bli der i mange år, Stein Bjørn i Totalteatret og Erik Smith Meyer på Nordland Teater.

Den spanske borgerkrigen er rammen for Arrabals tanker om krigens absurde virkelighet. Ved fronten ligger en soldat, livredd. Krigen raser rundt ham. Plutselig får han besøk av sine foreldre, som savner sønnen. En fiendtlig soldat blir fanget av de tre. De ber ham like godt på frokost. Den fiendtlige soldaten viser seg å være en hyggelig fyr. Dette er utgangspunktet for historien om krigens galskap.
Forestillingen hadde premiere 31. oktober. Ensemblet kunne innkassere gode kritikker for både regi, spill, scenografi og lys. De gjestet Porsgrunn med forestillingen under Teatersentrums seminar i desember 1987. «Frokost i det grønne» ble spilt på turne både før og etter seminaret. Knut Godø fra Harstad Tidende så forestillingen i Øksnes og ble glad for opplevelsen: «Totalteatret kan man godt bli glad i. Rabulistisk fri i formen, stor i uttrykket, klovnaktig obsternasig og med vide ermer smetter den lille gruppa i oss Frokost i det grønne av Fernando Arrabal.»

Draug! 

Forarbeidet til historien om Draug ble gjort i nært samarbeid med eldre mennesker i Vesterålen. Det ble hjemmebesøk, seminarer og dypdykk i lokalhistoriske arkiv og litteratur. Kjell Kristensen fant mye interessant stoff. Et stoff som han i samarbeid med Ragnar Olsen, Totalteatret og regissør Knut Walle, konstruerte til en helhetlig historie.
I hovedrollen stod kultur og tradisjoner fra Vesterålen, hvor draugen hadde en sentral plass. Draug viste gjennom en enkel rammehistorie et mylder av kulturuttrykk som var på vei inn i glemmeboka: barneregler og verseformer, naustet og plassering av «karan» i fembøringen. Rammehistorien handlet ikke bare om fortiden og den «gamle» draugen. Den klarte også å flette inn aktuelle hendelser og situasjoner som folk i nærområdet var opptatt av. Hilde Hansen laget et undervisningshefte i tilknytning til forestillingen. Heftet hadde tittelen «Om liv og leik i gamle dager». Til sammen ble Draug et helt kulturhistorisk prosjekt. Stykket hadde premiere i Øksneshallen på Myre 13. april 1988. Det ble spilt av Bernt Bjørn, Ørjan Hattrem, Stein Bjørn, Kristin Eriksen og Jon Andreassen (musiker). En svært viktig del av forestillingen var scenografien. Martin Eilertsen skapte et rom som ga både intimitet og en rekke spilleplasser, gjerne midt blant publikum.
Det ble suksess fra første dag, selv om ikke alle var klar over det akkurat da. Anmelderen i avisa Vesterålen, Dag Erlandsen, skrev for eksempel: «og skal vi dømme etter applausen og barnas reaksjon, var dette ganske vellykket.» Det var ikke ganske vellykket. Det var svært vellykket. Det var rett og slett en kjempesuksess. Det kunne registreres fra reaksjonene blant publikum i Vesterålen. Fulle hus overalt. Omtaler og takkeinnlegg kom i alle lokalavisene. Det var ikke normalt for en barneteaterforestilling. Det var da heller ikke en «vanlig» forestilling. Overalt var det unger som trivdes og lærte noe nytt. Etter hvert kom det mange eldre og pensjonister for å se forestillingen. De nikket gjenkjennende og lot seg begeistre.

Internasjonale gjestespill og mye skryt

Draug arbeidet seg videre. Den vandret først sørover, hvor de blant annet spilte i Tysfjord, Bodø og Mosjøen, så nordover til Festspillene i Nord-Norge, så til byene Tromsø, Trondheim og Oslo, videre til festivaler i Bergen, på Færøyene og i Århus. 1989 var året da norsk teater for første gang var representert på presisjetunge Århus Festuge. To forestillinger var invitert, og den ene var Draug.

Draug nådde langt. Det gjorde den fordi den hadde varme, intensitet og kraft. I 1990 var den Norges bidrag på den internasjonale Assitej- festivalen i Stockholm. Stykket var nyskapende på mange måter, selv om Draug paradoksalt nok baserte seg på historisk materiale. Aftenpostens Helge Andersen oppsummerte sine inntrykk slik: «Totalteatret fra Tromsø er med Draug! som Hålogaland Teater en gang var. De har en frimodig tro på at det nytter å spille teater, at det er mulig å belære og underholde. Totalteatret lager en frodig forestilling hvor vi aktiviseres, eller flyttes på hele tiden. Som på en middelalderscene er vi omgitt av spilleplassene. (…) Dette er barneteater som vil noe. Og det viser at det kan noe.»

Studioprisen

På kvelden den 14. september 1989 ble Totalteatret overrakt «Studioprisen» for sitt arbeid med Draug. Den var på det tidspunktet Norges eneste teaterpris, og gikk til teatre utenfor institusjonene. Dette var andre gang prisen ble delt ut. Juryen begrunnet sitt valg med forestillingens grundighet og tema, basert på humor, varme og spilleglede, på scenografi og romfølelse. Og selvsagt på den totale opplevelsen.
Det var gått nokså nøyaktig seks år siden Totalteatret hadde gitt sin første prøveforestilling. Nå var de etablert blant de fremtredende frie teatergrupper i landet.

Neste store prosjekt for Totalteatret ble et samarbeid med Sampo Teater som året før hadde flyttet fra Oslo til Tromsø. Gruppa bestod av Mette Brantzeg og Anitta Suikkari. Med dette prosjektet innledet de to gruppene et samarbeid som kom til å vare i flere år. Felespiller Svein Nymo hadde ideen til et stykke som skulle ta pulsen på Tromsø by, byen med postnummer 9000. Derav navnet «9000-byen». Vinteren 1989 gikk de i gang. Mette Brantzeg utviklet ideen til en dramatisk helhet. Hun hadde også regien på forestillingen. Det urbane miljø var rammen rundt handlingen. Forestillingen viste stillistiske situasjonsbeskrivelser i en definert ramme. Gjennom fire skikkelser ble ensomhet, håp og refleksjoner presentert for publikum i et moderne formspråk, med symbolsk scenografi og dristig lyssetting. Disse bildene stod Eirik Annar Evensen og Kurt Hermansen for. På scenen var Anitta Suikkari, Kristin Eriksen, Bernt Bjørn og Stein Bjørn. Premieren på «Nitusenbyen» var 21. mai 1989. Forestillingen ble lansert som et eksperiment, som en annerledes tilnærming til byens puls. Frigruppene hadde opparbeidet seg stor nysgjerrighet hos publikum. Det var vanskelig å skaffe billetter til premieren. I pressen var det delte meninger om eksperimentet var vellykket. Ellen Pollestad i Nordlys mente skuespillerne gjorde en solid innsats. Men temaet som utspilte seg på scenen var forterpet: «Vi forlot salen med en følelse av at dette har vi vært gjennom nitusen ganger før. Tidsbildet syntes oss eviggyldig, problemstillingene forterpede. Selve tittelen tilslørende.» 9) Helge Matland i Bladet Tromsø var imidlertid svært positiv til forestillingen: «Gjennom hardt arbeid i en utradisjonell skapningsprosess har de lagt grunnlaget for det som ble en stor seier på urpremieren. (…) et teaterstykke som er spekket med musikalitet og dynamikk.» 10) 

Forestillingen ble kåret til «beste enakter» i Kassettavgiftsfondets nasjonale teaterkonkurranse, Scenario 89. Det vanket heder, ære og ikke minst en kjærkommen pengepris på 250 000 kroner. For andre året på rad kunne Totalteatret motta en nasjonal anerkjennende teaterpris for sitt virke. Det var etter teatrets filosofi at de måtte dele prisen med Sampo Teater. Samarbeid og fleksibilitet var de viktigste ingrediensene for de små frigruppene. Derfor produserte de samme høst et nytt samarbeidsprosjekt, tilknyttet adventtida. Barneforestillingen «mens vi vente..» ble spilt i Tromsø helt frem mot jul, med premiere 13. desember 1989. Den ble også produsert av NRK året etter, som en del av juletilbudet for barn.