Koreograf Elle Sofe Henriksen svarer på spørsmål fra Kristin Bjørn.

Hvordan begynte du å danse?

Min interesse for dans oppdaget jeg på ungdomsklubben i hjembygda. Min beste venninne utfordret meg til å danse på klubben, noe som egentlig var skremmende for meg på den tiden. Første gang jeg danset var på klubben i Kautokeino med discolys og musikk av Sami boy og Destiny's child. Det var inngangen til dans i livet mitt og siden den gang har dans vært en stor del av livet mitt. Da fant jeg språket mitt.


Elle Sofe Henriksen

Hvorfor det, tror du?

Da jeg begynte å danse, var jeg først og fremst opptatt av det fysiske ved å danse, det å bevege meg og få en positiv følelse. Etter hvert forsto jeg at dansen betydde mer for meg enn bare den fysiske kroppskontrollen. Jeg fikk en bedre selvinnsikt, forsto meg selv bedre. Dansen ga meg en slags helhet gjennom bevegelse. Det er nesten noe åndelig over det.

Senere har også andre aspekter ved dansen interessert meg. Å fortelle noe betydningsfullt uten å snakke med ord. Å fokusere på den kroppslige kommunikasjonen mellom utøvere og publikum. Publikums kropper er involvert i forestillinger; de sanser, fornemmer ulike tilstander, de blir engasjert ut fra egne kinestetiske erfaringer. Å utforske denne primære menneskelige kommunikasjonen i en forestillings situasjon, er spennende. Dette til sammen med komposisjons mulighetene, det å sette ulike hendelser etter hverandre, dramaturgien, er noe jeg finner betydningsfullt.

Hvordan kommuniserer du med danserne når du koreograferer?

Jeg gjør bevegelsene det er snakk om. Og lager lyder med stemmen og tramping/klapping for å illustrere en slags stemning eller dynamikk. Jeg bruker også enkeltord for å forklare tankene mine. Ord som ”som vinden”, ”steinansikt”, ”stadig i forandring”, ”snert”, ”zoom inn”.
Jeg synes at den beste måten å kommunisere på er den kroppslige og lydlige kommunikasjonen. Da forstår danserne det ”noe” jeg tenker og kommer med egne tolkninger, varianter og diskusjoner rundt det.

Hva var utgangspunktet for forestillingen ”Beatnaga ii galgga gulgii geahččat”?

Utgangspunktet i forestillingen er immateriell kultur. Immateriell kultur som i handlinger, kunnskap, verdier, skikker, tankegang, verdensforståelse. Ofte er det fokus på den materielle delen av kultur; på reinstyr, lavvo, brunost, telemarksski. Jeg synes det er spennende med det som er der, men som man ikke ser ved første øyekast. Det immaterielle er flyktig, stadig i forandring og ikke dokumenterbart. Akkurat som dansen. Dans er øyeblikks kunst, det oppleves av publikum der og da. Når forestillingen er slutt, finnes den ikke lengre.

Det immaterielle var utgangstemaet. Andre tema som kvinnekropp og maktbruk kom som følge av prosessen.

På bidet: Marianne Kjærstad, Sigrid Hirsch Kopperdal og Hanna Mjåvatn 

Alle bildene er tatt av Kristin E.Bjørn