Hege: Utgangspunktet mitt er at alt man bringer inn av scenografiske elementer i et scenerom er en abstraksjon, en tolkning. Dagligdagse ting blir fremmedgjorte på en scene.
Ideen med et rensket og minimalistisk scenografi, er å fange essensen i stykket. Scenografiens mål er å synliggjøre «det aller viktigste». Det var det vi lærte under utdanninga. Det må for all del ikke konkurrere med skuespillerne om publikums oppmerksomhet. Et veldig kontrollert scenisk uttrykk, som noen ganger kan bli styrende for publikums tolkning. Ikke klargjørende i positiv forstand, men styrende.
Jeg mener, alle ting får sine konvensjoner og moter..


Foto: Nicolas Horne

Kristin:..nå er det blitt litt sånn at ny norsk dramatikk og renskede og stiliserte scenerom hører sammen?

Hege: Jeg sier ikke at det ikke kan fungere, jeg har sett det fungere flott mange ganger. Men det kan ogå fungere lukkende. Distanserende.

Kristin: Som en markør som først og fremst forteller at dette er seriøs scenekunst..

Hege: Kanskje...
Jeg har for eksempel sett mange Fosse oppsetninger som jeg opplever kopierer Fosses språkstil: Enkelt, repetitivt, stilisert. Mens jeg opplever at Fosses språk kommer fra et annet sted, det formidler til meg en livsopplevelse som er kaotisk og smertefull og vanskelig.
Jeg opplever at Fosses innhold er mørkt og ukontrollerbart og varmt. Hvis da scenografien er rein og stilisert og ryddig og kald, så blir det krasj for meg.

Kristin: Skuespillere snakker om «Fossefella», men den fins kanskje i like stor grad for scenografene.

Hege: Ja.
Jeg jobbet med en del med frie grupper seint på 80- tallet. Da fungerte slike abstraherte og stiliserte scenerom helt annerledes, for da var jo stuene til folk fylt av stoppede furumøbler og blomstrede stoffer og pynteting. Nå når minimalismen har inntatt stuene til folk flest, så snakker sånne scenerom på en helt annen måte..


Foto: Nicolas Horne

Kristin: Det er typisk deg at du snakker om verden utenfor teatret når vi diskuterer scenografi.

Hege:Stemmer nok det..Jeg dras mer og mer mot former som er åpnere og som i større grad inkluderer publikum. Å bruke vanlige, tidstypiske ting, en slags overflodsrealisme, gir en frihet, en mangetydig åpenhet som jeg liker. Jeg vil ha det til å bråke litt! Skape uro i bildene. Jeg syns det åpner uttrykket og bringer publikum tettere på fordi de blir aktivert. De må velge hva de vil se på. Tolkningen serveres ikke på et sølvfat.

Kristin: Du jobber ikke bare med scenografi for teater..

Hege: Nei, jeg har en «vanlig» jobb som utstillingsdesigner ved Perspektivet museum.

Kristin: Ja, og ikke minst er du kurator for det internasjonale kunstprosjektet 4x4, hvor kunstnere blir oppfordret til å lage ting som publikum kan ha reell innflytelse på.

Hege: Det er måte å jobbe på som jeg liker veldig godt. Fordi jeg liker å være publikum på sånne ting, jeg liker at det blir reelle møter ut av en kunstopplevelse.
Men tilbake til formvalgene i Strømmer. Jeg er ikke så godt formulert. Jeg er ikke ferdig med å tenke. Jeg har holdt på med dette i 20 år snart, og blir forsåvidt mindre og mindre sikker på hvordan ting «skal» gjøres.. Det er så mange muligheter og måter. Jeg ønsker vel å slippe litt på kontrollen. Å jobbe med Strømmer har vært en befriende leken prosess. Jeg liker at ting blander seg, blir ureint.
Kanskje noe nytt er på gang?
Jeg mener, det er vel ingen publikummere som tror de er på besøk hjemme hos Finn Strømmer? Det er en viktig faktor i scenografien at teaterrommet rundt ikke er skjult. Hverdagslige, gjenkjennbare interiør anno 2007 er satt inn i et rensket teaterrom med sine trosser og søyler og «hemmelige» dører. Jeg liker energien som oppstår når man setter de to rommene tydelig opp mot hverandre, og ikke forsøker å gjøre overgangen «usynlig» med svarte tepper og lys..

Kristin: Det har jo hele veien vært viktig å finne måter å sprenge inntrykket av Strømmers ensomhet og innelukkethet. Synliggjøre at verden utenfor fins og siver inn i livet hans. Tragedien til Finn Strømmer ligger mye i at han ikke finner ut hvordan han skal bli en del av en større virkelighet. Grensene mellom inne og ute, privat og offentlig er høyst flytende...
- Genial scenografi, var det en publikummer som sa til meg. Vi har i det hele tatt fått mange veldig positive tilbakemeldinger på scenografien. Kanskje spesielt fra folk som ikke jobber med teater.

Hege: Så bra.

foto:Ingun Mæhlum

Kristin: Men også flere som er kritiske, som ikke opplever «overflodsrealismen» som åpnende, men som noe som kommer i veien. De opplever det som realisme ala Fox Grønland, og sier de frustreres over å miste det almenngyldige, det filosofiske nivået i teksten.

Hege: Dette er kjempeinteressant! Spørsmålet er om det er fordi det er uvant for dem, at de følger en konvensjon som går ut på at scenografiens oppgave er å forenkle og tydeliggjøre, eller om det er jeg som er på bærtur...

Kristin: Ikke bare du. Hele teamet har vært begeistret helt fra du foreslo at vi skulle ha masse ting, Strømmers ting på scenen: Sofa og bord og bokhyller... Jeg har aldri jobbet med så mye stash før (ikke helt sant, se fotnote) og jeg har vært med på forestillinger siden 1985..
Sittegrupper er for amatørteatre som ikke vet at man skal abstrahere..

Hege: Å bringe inn masse ting på en scene er en abstraksjon i seg selv, men det er ikke en stilisert abstraksjon. Men mindre man gjør som Petter Goldstine og inviterer folk hjem til seg, så blir all romlig iscenesettelse en abstraksjon. Har du forresten sett Petters forestilling?

Kristin: Nei. (Petter Goldstine er forresten med i 4x4. Han gjorde noe lignende som han gjør i «American Dream» i siste 4x4 happening.)

Hege: Jeg så den i jula, en veldig fin og luksuriøs opplevelse. Luksuriøs fordi vi var så få og fikk delta i en sånn type samtale. Det opplevdes veldig meningsfylt. Jeg har lyst til å ha mange flere sånne samtaler framover. Bare sånne, egentlig. (Latter)


----# Dette er ikke sant! Første del av Siste kveld med mamma, Totalteatret 2001, spiltes i et helt realistisk campinginteriør.



Praten var den 15.1.07. Skrevet av Kristin Bjørn.