Gå til innhold

Nittitallet fortsatte der åttitallet sluttet: med egenproduserte forestillinger og samarbeidsprosjekter. I løpet av disse årene ble Totalteatret en av de toneangivende frie sceniske teatergruppene i Norge. De ble nominert til Heddapris to ganger og vant en. De reiste land og strand rundt med turneer i regi av Riksteatret, Norsk Scenekunstbruk og Hålogaland Teater. Dette var også tiåret da teatret ble synlig som en del av den sjøsamiske kulturelle oppblomstringa. Teatret var fast inventar på Riddu Riddu festivalen i Kåfjorden helt fra begynnelsen, og Ei forestilling om Læstadius vakte stor oppmerksomhet.

Salmo Salar – politisk teater, poetisk form

Høsten 1991 var det premiere på Salmo Salar, et samarbeidsprosjekt mellom Nordland Teater, Totalteatret og Sampo Teater. Det var en forestilling Nordland Teater ikke var kunstnerisk ansvarlig for. Undersøkelser og manus var utviklet av Mette Brantzeg og Kristin Eriksen. Erik A. Evensen var scenograf. Skuespillere var fra de to frigruppene, samt dansere leid inn fra Tromsø Danseteater. Medvirkende var Stein Bjørn, Bernt Bjørn, Marianne Nordnes, Inger Kathrine Hansen, Makka Kleist og Trond A. Eriksen, i regi av Mette Brantzeg.
Temaet i Salmo Salar var basert på faktainnsamlinger og historisk materiale om atlanterhavslaksen. Den voksende oppdrettsnæringen langs kysten spiller en hovedrolle i konflikten mellom mennesker og kapital. Mottagelsen fra pressen var positiv og samstemt, både fra lokalt, regionalt og sentralt hold. IdaLou Larsen i Nationen var også på denne premieren: «Stykket er en krass og skremmende avsløring av skyggesidene ved oppdrettsnæringa. (…) «Salmo Salar er et eksempel på engasjert politisk teater på sitt aller beste.» )

Fredrik Rütter i Dagbladet så stykket på turné i Svolvær og var også positiv: «Slutten er sterk: når stykkets spåkvinne, i Makka Kleists herlige skikkelse, sier at «slutten kanskje blir slik at ingen legger merke til den”, treffer hun hjertet mitt med et slag.» 

Men publikum i Nordland sviktet enda en gang, selv om det gikk noe bedre enn første Skjefstad-premiere. 964 publikummere så de 17 forestillingene i regi av Nordland Teater (snitt på 57).

At forestillinga ikke ble sett av så mange, betød ikke at den var ukontroversiell. Mange fant formen og det politiske innholdet vanskelig å svelge. Blant annet nektet kultursjefen i Ballangen å vise forestillinga. Begrunnelsen var at Salmo Salar ville ødelegge for teaterinteressen i Ballangen, fordi det ikke holdt mål kvalitetsmessig. Dette utløste en debatt om sensur i media, og saken ble beæret med eget innslag i satireprogrammet Hallo i uken.

Etter at samarbeidet med Nordland Teater var ferdig, ble forestillingen spilt i Tromsø, og gjestet Black Box teater i Oslo.

Kunstneriske kraftsentre i det nordnorske teaterlivet

De tre frie teatergruppene Totalteatret, Sampo Teater og Stellaris Danseteater var godt etablert da 1990-tallet startet. De var blitt kunstneriske kraftsentre i det nordnorske teaterlivet. De talte ikke mange personer, men hadde kunnskap og vilje til å gjennomføre visjonene sine.

Samtidig var finansiering av teatrene et stadig tilbakevendende problem. Som frie grupper var det vanskelig å klare seg økonomisk. Derfor søkte alle tre gruppene samarbeid med andre teatre og institusjoner, for slik å realisere de kunstneriske ideene og prosjektene.
Gruppene samarbeidet mye med hverandre, og med de andre frisceniske gruppene i landsdelen. Arbeidet resulterte blant annet i festivalen Scene Nord i 1995, hvor alt av nordnorsk friscenisk teater og dans ble presentert.

Totalteatret spilte sine suksesser Draug og Nitusenbyen i samarbeid med Sampo Teater ved innledningen av 1990-tallet. Innspilling av Draug for NRK Fjernsynet ble imidlertid stadig utsatt, og til slutt avlyst. Forestillingen ble likevel spilt i forskjellige versjoner helt frem til 1993.

Rytmisk tango og monologer
Den første premieren for Totalteatret på 1990-tallet kom 6. mars 1991. De presenterte stykket En tango for tre, etter en idé av Ørjan Hattrem. Bernt Bjørn fikk sin debut som regissør og hadde ansvar for den dramaturgiske utviklingen. Teatret brukte skyggespill, dans og et fysisk spill som virkemidler. Marianne Nordnes fra Tromsø Danseteater hadde ansvar for koreografien. Martin Eilertsen lagde scenografi, Lisa Sandberg tok seg av kostymene mens Niels Jensen hadde lyssettingen. Denne gang hadde teatret fått med seg Makka Kleist på scenen. Dette var Kleists debut i Nord-Norge. I de to andre rollene spilte Ørjan Hattrem og Stein Bjørn.

Handlingen utspant seg i et diskotek hvor tre unge, usikre mennesker lengter etter kjærlighet og tilhørighet. Publikum fikk innblikk i tre menneskeskjebner. De høstet gode anmeldelser for sin nye satsing: «Totalteatret har valgt en eksperimentell og krevende form. Men den fungerer. Presisjon og stringens preger hele denne vesle enakteren.» skrev Ellen Pollestad i Nordlys. «Totalteatret har en særegen kvalitet: de er både folkelige og formeksperimenterende på samme tid.» mente Janne Kjellberg i Klassekampen. Pressen fremhevet forøvrig Kleists inntreden på teaterscenen med positive tilbakemeldinger. En tango for tre stod på repertoaret i ett år. Det spilte 28 forestillinger for 1 750 publikummere.

Aldri verden av Lars Vik

Vinteren 1992 satset teatret på en norsk urpremiere med ei barneforestilling. Denne gangen var forfatteren Lars Vik fra Grenland Friteater, mens Ørjan Hattrem debuterte som regissør. På scenen stod Trond Eriksen, Kristin Eriksen og Stein Bjørn. Forestillingen fikk navnet Aldri Verden. Premieren ble holdt 15. mai 1992. Forestillinga ble svært godt mottatt i pressen. «Et stykke barneteater det står respekt av.» meldte Helge Matland i Bladet Tromsø. På nytt kom Totalteatret til finalen i Kasssettavgiftsfondets konkurranse for beste forestilling, Scenario 92. De vant ikke denne gangen, men ble nummer to, og viste nok en gang at kvaliteten på produksjonene var blant landets fremste. Forestillingen ble innkjøpt av Hålogaland Teater og sendt på turné høsten 1992. Da hadde Bernt Bjørn overtatt rollen til broren Stein som var reist til Danmark på videreutdanning. Bernt Bjørn medvirket denne høsten i Hålogaland Teaters oppsetning Macbeth. Forestillinga Aldri Verden ble Kristin Eriksens siste som skuespiller i Totalteatret.

Stein Bjørn vendte tilbake til Totalteatret vinteren 1993. Han gikk i gang med Dario Fos monolog «Tigeren». Stykket var i regi av Makka Kleist og med musikk av Ablie Saidy. «Tigeren» henter handlingen fra den lange marsjen i Kina. Den forteller om en såret soldat som blir helbredet av en tiger. Stykket drøfter temaer som ansvar, rettferdighet og dobbeltmoral. Humor, fortellerglede og ironi preget forestillingen. «Stein Bjørn gir ei levende og god formidling av denne historien. Han har den nødvendige intensitet i spillet sitt.» skrev Helge Matland i Tromsø etter premieren 10. mars 1993. Tigeren stod på repertoaret i over to år og høstet svært gode kritikker. Den ble en av teatrets store suksesser på 1990-tallet.

To måneder senere, 10. mai 1993, var det ny premiere på Totalteatret. Nå spilte Bernt Bjørn sin monolog: barneforestillingen En dag med Gunder av Kristin Eriksen. Denne fine, poetiske barnefortellingen ble videreutviklet i flere etapper. Forfatteren Rauni Magga Lukkari oversatte fortellingen til samisk. Da fikk den tittelen Beaivi Gunderiin. Begge versjonene av fortellingen ble stående på repertoaret til Totalteatret i flere år. Den ble vist over store deler av landet.

Jubileum med Jessica
Høsten 1993 kunne både Totalteatret og Sampo Teater markere ti år som frie sceniske grupper. De gikk sammen om en stor jubileumsforestilling som de dedikerte til FNs urbefolkningsår. Det var historien om mestis-kvinnen «Jessica», om de kreftene som styrte hennes liv. Handlingen tok utgangspunkt i en kvinne som rives mellom sin opprinnelige indianske kultur og det moderne, hvite herskersamfunnet. Hun strever med prostitusjon og narkotikamisbruk. På denne måten ønsket de to teatrene å belyse hvordan urfolk rives mellom kulturer, tradisjoner og personlige overbevisninger. Jessica var skrevet av de canadiske dramatikerne Linda Griffiths og Maria Campell. Iscenesettelsen var av Alexander Körschen. Inger Kathrine Hansen debuterte i hovedrollen som Jessica. Fra Sampo Teater spilte Anitta Suikkari og Makka Kleist, mens Bernt Bjørn, Stein Bjørn og Trond Eriksen medvirket fra Totalteatret.

Premieren var 27. oktober 1993 i Tromsø. Resultatet var en massiv forestilling, symbolmettet og annerledes i formen. Den hadde høye ambisjoner. Det var utfordrende teater, presentert med sterkt fysisk spill og psykologisk mettede handlingsmønstre. Jessica ble møtt med sterke reaksjoner. Det var jubel, forundring og skepsis fra publikum og anmeldere. Splittet Jessica, meldte Ellen Pollestad i Nordlys og fortsatte: «Vi opplevde mange «frakoblinger». Og undret om ikke forestillingen hadde tjent på en mer fortettet, intens form.» Anita Husum Nilsen i Klassekampen var svært fornøyd etter gjestespillet på Black Box Teater, Oslo i desember 1993: «Jeg sier med store bokstaver: Jeg har hatt min største teateropplevelse på lenge, og det er med stor respekt jeg forsøker å formidle noen inntrykk. (…) Jeg kan bare ønske Sampo Teater og Totalteatret lykke til med 10-årsjubileet. Og måtte de leve lenge.» «Jessica» reiste på flere gjestespill, blant annet på Nordkalotten: Rovaniemi, Kemi og Luleå, våren 1994. Denne forestillingen betydde i realiteten avslutningen for Sampo Teater som en fri, uavhengig teatergruppe.

Mor Courage
Knut Walle var festspillkunstner på Festspillene i Nord-Norge i 1994. Hans kongstanke var at alle teatre i landsdelen skulle samarbeide. Det resulterte i «Nordnorsk teateraksjon for Sarajevo». Krigen i det tidligere Jugoslavia satte sterke spor i menneskesinnene over hele Europa. Bertolt Brechts historie om Mor Courage og hennes barn var utgangspunkt for å ta opp krigens grusomhet og brutalitet. Regissør og koreograf Mette Brantzeg utarbeidet en moderne dramaturgisk innfallsvinkel til stykket, som i utgangspunktet beskrev 30-årskrigen (1618-1648). Hun hadde med seg Erik Annar Evensen som scenograf og Hilde Skancke Pedersen som ansvarlig for kostymene. Mor Courage hadde premiere 25. juni 1994, på Store Norske-tomten i Harstad. Dessverre samlet forestillingen få tilskuere i det dårlige sommerværet. Det ble en sterk opplevelse for dem som kom. Ellen Pollestad i Nordlys var imponert: «Dette var sterkt! Vi har vandret på blodig slagmark, og befunnet oss midt i krigshelvetet. Omringet av militærkjøretøyer og soldater har vi tumlet oss frem, mens sotrøyken fra brennende oljefat har svidd oss i øynene. (…) Det var Sarajevo i dag – og alle kriger. Det var allmenngyldig og evig aktuelt. Gru og navnløs redsel. Spennende. Mektig. Grenseoverskridende.»

Mor Courage hadde deltagere fra de tre institusjonsteatrene og de frie teater- og dansegrupper i landsdelen, samt noen frilansere. Det ble et samlende prosjekt for teatrene. På scenen stod Guri Johnson (Mor Courage), Knut Walle, Inger Kathrine Hansen, Bernt Bjørn, Trond A. Eriksen, Thomas Fasting, Benoit Tamba, Mikkel Gaup, Mary Sarre, Solveig Leinan Hermo, Liv Hanne Haugen, Tove Karoline Knutsen, Svein Birger Olsen, Sally Eilertsen og Marianne Nordnes. Forestillingen ble satt opp igjen i Tromsø i juni 1995, med små endringer i konsept og deltagelse.

Ny dramatikk for Totalteatret
Etter de store samarbeidsprosjektene var det tid for å tenke nytt. Totalteatret hadde i 1994 fått en treårig støtte på kr. 500.000 i året fra Kulturrådet. Det gav dem muligheter for en mer langsiktig planlegging. De ønsket å få frem nye teatermanus. Første prosjekt var et samarbeid med Ingeborg Eliassen om barneforestillingen To søstre. Dernest ønsket de å fortelle historien om Lars Levi Læstadius. Det tredje prosjektet fikk navnet «tilgivelsesprosjektet», basert på forestillingen Mariken fra Nijmegen. I arbeidet med To søstre deltok forfatteren Ingeborg Eliassen i hele prosessen frem mot forestilling. Både Eliassen og teatret lærte mye av det. Handlingen beskrev hverdagen til to barn, når de voksne skal snekre sammen en ny kjernefamilie. Familien er basert på to havarerte ekteskap, med nye søskenrelasjoner som resultat. På scenen stod Guri Johnson, Bernt Bjørn, Turid Skoglund og Inger Kathrine Hansen. Kristin Eriksen hadde ansvar for dramaturgi og regi i samarbeid med Mette Brantzeg. Martin Eilertsen skapte de scenografiske bildene etter en idé av Erik Annar Evensen. Forestillinga ble produsert i samarbeid med Hålogaland Teater. Samarbeidet fungerte ikke slik Totalteatret ønsket og hadde håpet på, mest fordi Hålogaland Teater ikke deltok med de ressursene Totalteatret mente de var forespeilet. Forestillingen hadde premiere 30. juni 1995, på Festspillene i Nord-Norge. Reaksjonene fra pressen var at handlingen var for forutsigbar. Anmelderne mente at spill, regi og idé både var spenstig og fylt av humor. «Avslutningsscenen er stykkets beste. I et stumfilmaktig forviklingsmønster begynner alle å snakke med alle i stadig voksende tempo. Hadde de turt å spille så absurd hele tiden, ville stykket blitt langt bedre.» mente Rune Ytreberg i Klassekampen. To søstre hadde godt tak på publikum. Det ble spilt 36 ganger, for nesten 4 000 mennesker.

Læstadius på teater
Lars Levi Læstadius (1800-1861) var en sammensatt person: botaniker, småbruker, folkeminnegransker, prest og vekkelsespredikant. Det var litt av en utfordring å lage en teaterfremstilling av denne mannen. Han hadde preget store deler av landsdelens religiøse utvikling de siste 150 årene. Kristin Eriksen påtok seg ansvaret for regi og dramaturgisk behandling av Læstadius-tekster. På scenen i Ei forestilling om Læstadius stod Bernt Bjørn, Inger Kathrine Hansen og Stein Bjørn. Teatret valgte spennende samarbeidspartnere for å gi liv til scene og musikk, henholdsvis samtidskunstneren Geir Tore Holm og artisten Mari Boine. Medieinteressen for prosjektet var stor. Spesielt var skepsisen stor fra personer knyttet til læstadianismen. Premieren var 24. april 1996. Reaksjonene var overveiende positive. Spesielt ble det roser til musikk, regi og kostymer. Innholdet i prosjektet fikk ros: «Ei viktig fortelling. (…) På meg virker det som om Totalteatret har gitt Læstadius ei redelig behandling.» skrev Helge Matland i Bladet Tromsø. Kritikerne var samstemte. De gav honnør for dristighet og mot til å trekke en så kontroversiell person som Læstadius opp på de skrå bredder. Flere kritikere etterlyste den dramatiske kraften og det dramaturgiske grepet i fremstillingen av personene. Odd Sønvisen i Klassekampen reflekterte over dette: «Forestillinga følger Læstadius i et kronologisk forløp fra vugge til grav. Det er en vanlig og uspennende måte å gjøre det på. Teater nærer seg av dramatiske konflikter, og dem er det få av i Totalteatrets forestilling, skjønt det burde være nok å ta av.» John Gustavsen konkluderte slik, i tidsskriftet Hammarn: «… tross fart, akrobatikk og grimaser, forblir skikkelsen Læstadius uforløst. Teatrets respekt for stoffet har hindret det i å lage en virkelig gripende forestilling.» 
Teater skal inneholde intellektuelle utfordringer. Det må i tillegg være underholdende og skjerpe interessen for temaet som tas opp. Denne kombinasjonen var til stede hos Totalteatret denne gang. Etterspørselen etter billetter var stor, noe som resulterte i flere ekstraforestillinger i Tromsø. Mange nysgjerrige fra hele distriktet søkte til teatret for å få sett Læstadius som teater.

Heddaprisnominasjon
Ei forestilling om Læstadius ble invitert til læstadianerstevne i Skibotn, til «De Norske Kirkedager» i Trondheim, til Assitej-festivalen i Kristiansand, til Black Box Teater i Oslo, til landsmøtet for Noregs Ungdomslag. En nylaget enakterversjon ble sendt på Riksteaterturne i 1998. Forestillingen stod på repertoaret i over to år. Den spilte 90 ganger for over 8 200 publikummere.

I 1998, det første året Heddaprisen ble delt ut, ble Totalteatret nominert i Åpen klasse med Ei forestilling om Læstadius. De andre nominerte var Jon Fosse og lysdesigner Kristin Bredal, og det var Bredal som kunne ta statuetten med seg hjem.

Improvisasjonsprosjekt
Totalteatret spilte stadig sine små forestillinger innimellom hovedprosjektene. De lekte seg med nye og annerledes former. Prosjektet Nakkeknekk var en opptreden under Festspillene i Nord-Norge sommeren 1997. Bernt Bjørn spilte opp til duett med trombonisten Øistein Blix. Det ble et uvanlig og spennende møte på Festspillklubben i Harstad, som på nytt viste evnen til å overraske publikum.

Marijken fra Nijmegen, Tilgivelsesprosjektet
Neste hovedproduksjon for Totalteatret var Tilgivelsesprosjektet. Det var basert på handlingen i et mirakelspill fra middelalderen: «Mariken fra Nijmegen». Mariken solgte seg til djevelen og levde med ham i sju år før hun, inspirert av en teateropplevelse, søker om tilgivelse. De fire medvirkende Stein Bjørn, Inger Kathrine Hansen, Sibeth Hoff og Nicolas Horne improviserte frem manus i løpet av fem uker. De siste to ukene trakk de inn Mette Brantzeg som regikonsulent. En ny og spennende prosess. Etter premieren 5. november mente de fleste at prosessen kunne fått bedre tid på seg. Det var ikke et ferdig produkt teatret serverte denne gang.

Økonomi og kamp om lokaler
Totalteatrets tilholdssted var i Rådstua teaterhus. Det utløste i tidsrommet 1994 – 1997 flere debatter mellom amatørteatre, frigrupper og kommunen om hvilke regler som skulle gjelde for bruken av huset. I perioder var det offentlig debatt om disse forholdene. Saken krevde mye innsats fra alle parter. Resultatet ble alltid en enighet om å fordele bruken og kostnadene, innenfor en rimelig grense for alle parter. Saken hadde sin grunn i kommunens manglende ressurser til å sørge for både teateramatørene og de frie gruppene. Totalteatret mottok Troms fylkes kulturpris i 1997. Det var en ny anerkjennelse av teatrets innsats gjennom mange år. Økonomien bedret seg for Totalteatret i den siste halvdelen av 1990-tallet. Tilskuddet fra Norsk Kulturråd økte til 700 000 kroner i 1997, og ytterligere til 1.2 millioner kroner i 1998 og 1999. Det gav muligheter til å satse på mer kostbare prosjekter.

Hamsun-miraklet MUNKEN VENDT
Til sitt 15-årsjubileum i 1998 valgte Totalteatret å sette opp Knut Hamsuns Munken Vendt fra 1902. Stykket hadde i teaterkretser i Norge vært sett på som et uspillelig versedrama i alle år. Nå skulle det bearbeides og tilrettelegges på nytt. Arbeidet begynte i 1997, med gjendiktning og dramaturgisk bearbeidelse av Kristin Eriksen og regissør Mette Brantzeg. Det var en stor satsing. Både Hålogaland Teater og Beaivvás Sàmi Teahter bidro. Scenografien ble laget av Hilde Hauan Johnsen, mens Roger Ludvigsen komponerte musikk. På scenen stod åtte skuespillere: Stig Henrik Hoff (Munken Vendt), Bernt Bjørn, Mia Kaarinadotter, Stein Bjørn, Inger Kathrine Hansen, Benjamin Laustiola, Gudmund Gulljord og Sibeth Hoff. 

Premieren var 2. mai. Det ble en stor kunstnerisk seier for hele ensemblet. Det var mange godord å ta med seg på veien, som disse fra Hans Rossiné i Dagbladet: «Dramaet om Munken Vendt er blitt et slags kompakt arenakonsept der Hamsuns åtte akter og flere titalls med scener finner sitt uttrykk gjennom en rekke presise tablåer, men Totalteatret har ikke bare funnet et vellykket formspråk til stykket. Oppsetningen er gjennomsyret av en brei folkekomikk og et salt og burlesk nordnorsk lynne.» Kritikerne oppsummerte at Hamsuns uspillelige, langtekkelige dramatekst var blitt underholdende, frodig og tilgjengelig, selv om noen kritikere fant stykket nokså annerledes enn hva de hadde ventet etter å ha lest Hamsuns verk. Publikum i Tromsø sluttet brukbart opp om forestillingen. Den var en av de store begivenhetene på Stamsund Internasjonale Teaterfestival i begynnelsen av juni 1998. Der endte forestillingen sine dager. Dekorasjonen ble lagret på et fiskebruk og kom aldri videre ut i verden.

Englepels og ny Heddaprisnominasjon
Suksess skulle følges opp. Høsten 1998 var det tid for å planlegge nye prosjekt. Dette årtusenet skulle avsluttes med to oppsetninger av norsk, moderne dramatikk. Den første av disse produksjonene foregikk i Stamsund. Den var et samarbeid med Figurteateret i Nordland. Forestillingen Englepels var basert på romanen med samme navn, av Iben Sandemose. Det ble en «vakker forestilling om døden», slik flere anmeldere skrev etter premieren i Stamsund 19. januar 1999. Alle medier gav stor applaus til oppsetningen. Anmelderne trillet seksere på terningen. Regien var ved Kristin Eriksen Bjørn. På scenen stod Stein Bjørn, Janne With og Nicolas Horne, sammen med musiker og komponist Øystein Blix. Denne gang tok Totalteatret i bruk figurteatrets virkemidler: skyggespill og dukker.

Forestillinga ble belønnet med Heddaprisnominasjon for beste scenografi, og denne gangen vant vi!

Første Fosse i landsdelen
Siste produksjon for Totalteatret i dette årtusenet var å sette opp Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Fosse var aldri tidligere spilt i landsdelen. Også denne gang var det premiere i Lofoten. Den foregikk på Festiviteten i Henningsvær 26. juni og var en del av Kunstfestivalen i Lofoten. Regien var ved Kristin Eriksen Bjørn, mens Geir Tore Holm hadde ansvar for scenografien. På scenen stod Bernt Bjørn (Han), Inger Kathrine Hansen (Ho) og Stein Bjørn (Mannen).

Introduksjonen til Fosse i Nord-Norge ble tatt vel imot. Ellen Pollestad i Nordlys hadde innvendinger, men syntes det var mange glimt av storhet i forestillingen: «Det er en nær og intim forestilling med mye overbevisende ung forelskelse, men ikke foruroligende nok. De farlige, truende undertoner kommer bare glimtvis fram.» 
Med denne forestillingen avsluttet Totalteatret det 20. århundre. Teatret hadde overlevd i 17 år. Det hadde vært en viktig faktor i teaterutviklingen i landsdelen, gjennom sin store appetitt på nye former, nye tilnærminger og eksperimenter.

 

Fra forestillinga Siste kveld med mamma fra 2001

 

 

Priser og nominasjoner
2001 
 Skandinavisk nasjonalteaterpris (for samlet produksjon) *
1998  Danse- og Teatersentrums ærespris
1998  Troms Fylkeskommunes Kulturpris
1999  Heddaprisen for beste scenografi tildelt Iben Sandemose for Englepels
1998  Heddaprisnominert, åpen klasse: Ei forestilling om Læstadius
1992  Finalist i Norsk Kassettavgiftsfonds konkurranse om beste enakter for barn
1989  Vinner av Norsk Kassettavgiftsfonds konkurranse for beste enakter
1989  Studioprisen

* Ingmar Bergmann ble tildelt Skandinavisk nasjonalteaterpris i 2001. Han ønsket at premien på 100.000,- skulle deles ut til en norsk frigruppe som hadde vist høy kvalitet  over lengre tid. Dramaturgiatet på Nationaltheatret valgte Totalteatret.

 

Totalteatret 1983 – 1990