Tromsø har bak seg en fantastisk Vårscenefestuke. Samarbeidet mellom Rådstua Teaterhus og RadArt har resultert i seminarer, forestillinger og fest. Lista over samarbeidende organisasjoner er lang: Dramatikkens hus, Hålogaland Teater, Insomnia Musikkfestival, Ferske Scener, HATS og kunstnerdrevne gallerier som Kurant og Small Projects for å nevne noen.
Tromsregionen er akkurat nå arena for den mest spennende organisasjonsutviklingen innen scenekunst i Norge. Nettverksorganisasjonen RadArt leder an, fordi den samler fagfeltene. De gamle skillene mellom kunstnere og de som har teknisk /administrative oppgaver er irrelevante. Likedan skillet mellom dans, teater og performance. Og mellom institusjoner, det frie feltet og kommersielle aktører.
Øyene «kultur» og «næring»
Det frie scenekunstfeltet er i et spenningsfelt mellom offentlig finansierte institusjoner på den ene siden og markedsfinansierte aktører på den andre. Kulturforskjellene i feltet er store, fra det gjennomregulerte institusjonsteatret til stand-up scenen. Norge har et omfattende virkemiddelapparat for å støtte og styrke både det som defineres som «kultur» og det som defineres som «næring». Ordningene er basert i vidt forskjellige mål. Mens støtten til kultur begrunnes med åndelig verdi, støtter man næringsutvikling fordi det skal skape økonomisk vekst.
Midt i mellom befinner altså det frie scenekunstfeltet seg. Og i stedet for å si at feltet faller mellom to stoler, burde det anerkjennes for helt nødvendig brobygging.
Tallenes tale gir ny kunnskap
Vi trenger å vite mer om virkeligheten slik den ser ut for brobyggerne, slik at virkemiddelapparatet kan bli mer effektivt. Tallenes Tale er en kartlegging av drivkrefter, økonomi og organiseringsmåter i det frie scenekunstfeltet i Tromsregionen. Undersøkelsen ble igangsatt og gjennomført blant RadArts 76 medlemmer i 2012, og baserer seg på regnskapstallene for 2011.
Drivkrefter
Møtet med publikum er et hovedpoeng hos nesten alle de spurte. Gleden over å skape overraskelser, skape undring og dialog. Men også entreprenørånden er tydelig i svarene. Gleden over å bygge team. Få andre til å lykkes. Bygge opp noe fra grunnen.
Ordet penger nevnes bare en gang i svarene om drivkraft.
Oppgaver og organisering
76% har organisert virksomheten i enkeltpersonforetak. De fleste favner flere fagfelt i sin bakgrunn og utdannelse, gjennomsnittlig fem. Å veksle mellom å være skuespiller, instruktør, pedagog, produsent og prosjektleder er et typisk eksempel. Mange har høyere utdannelse innen kunstfag kombinert med andre fag. Man skifter mellom å jobbe for andre, og å lede eget arbeid. Prosjektledelse anses som en del av kjernevirksomheten. Å kunne styre sin egen virksomhet og skreddersy organiseringen til hvert enkelt prosjekt, er en viktig begrunnelse for å være i det frie feltet.
Arbeidstid og grad av tilfredshet
Gjennomsnittlig arbeidstid er 49 timer. Her er det ikke noen få som trekker gjennomsnittet opp – 49 timer er også medianen. Det er 130% stilling.
57% av arbeidstida brukes på kjernevirksomhet. 21% på relevant nr 2 virksomhet.
På spørsmål om hvor fornøyd en er med egen arbeidssituasjon, svarer 40% at de er godt fornøyd. Mange beskriver ønskesituasjonen som en kombinasjon av fast deltidsstilling innenfor et av kompetansefeltene sine, og egne prosjekter. Målet er ikke å vie seg til et prosjekt /produkt alene, eller å bygge opp en bedrift med mange ansatte. Målet er å skape noe nytt, og for å få til det vil en beholde en fleksibel arbeidssituasjon.
Nye forestillingsformer
Spørsmålene om publikumstall og antall produksjoner siste år, ga interessante funn. På spørsmålet om hvor mange produksjoner de spurte har skapt det siste året, svarer 30% at ikke har lagd nye forestillinger. Med tanke på hvor omfattende arbeidet med finansiering av fri scenekunst er, så er ikke dette overraskende. At aktører i det frie feltet bruker 2 år på å planlegge, finansiere og skaffe samarbeidspartnere er kanskje mer regelen enn unntaket. Men utfordringen blir tydelig når en sammenholder dette med hvor viktig de spurte syns møtet med publikum er som drivkraft for virksomheten. Det er lett å tenke seg at den lave produksjonstakten blir en kilde til frustrasjon. En måte kunstnerne møter denne utfordringen på, er å finne nye og enklere produksjonsveier via nettdistribusjon. 14% svarer at de har skapt mer enn 5 produksjoner siste år. Blant disse er de nye nettforestillingene: Performancer lagd for å legges ut, liveforestillinger via skype, redigerte nettversjoner av forestillinger m.m.
I utarbeidelsen av undersøkelsen var det ikke tatt høyde for dette. Skaperne av undersøkelsen så for seg tradisjonelle møter mellom publikum og kunstner i samme sal. Nettet har åpnet nye distribusjonskanaler for live scenekunst som vi trenger mer kunnskap om, og dette er noe som må tas inn i eventuelle oppfølgere av Tallenes Tale.
De uberegnelige publikumstallene
Publikumstall står sentralt i argumentasjonen for scenekunstens betydning i Norge. Der det debatteres kulturpolitikk, dukker det alltid opp tall på offentlig tilskudd per solgte billett. Prosentvis publikumsbelegg brukes som indikator på hvor godt teatrene lykkes med sine satsinger. Danse- og Teatersentrum har i årevis argumentert med at det frie feltet viser forestillinger for et mye større publikum enn størrelsen på offentlig tilskudd skulle tilsi.
I Tallenes Tale ble det spurt etter publikumstall både på egne produksjoner og totalt. Svarene viste seg av flere grunner umulig å presse inn i skjema.
Noen av de kommersielle aktørene spiller for svært mange publikummere, uten å ha eksakte tall. For dem som viser sine forestillinger som innslag på seminarer, messer og ulike events er det ikke noe krav om å rapportere publikumstall til oppdragsgivere, og statistikken er mangelfull. Svarene spriker derfor enormt. Fra 3 til 3000 pr forestilling, som en svarer formulerte det.
En annen utfordring er hvordan en skal telle publikum til scenekunst som distribueres på nett? I antall klikk?
Det undersøkelsen klart viser, er at tradisjonelle målenheter som prosentvis belegg og statsstøtte pr solgte billett ikke dekker virkeligheten i feltet. En tolkning av tallene, er at frie scenekunstnerne velger svært ulike strategier for å få til de ønskede publikumsmøtene: Noen går i retning det unike og intime, med stedsspesikke forestillinger og stor grad av nærhet mellom publikum og aktører. Andre velger nettet som distribusjonskanal, med den potensielle muligheten det gir for å nå svært mange. Svært mange deltar på ulike arenaer, fra det eksperimentelle til det kommersielle. De færreste holder seg til en fast måte å organisere publikumsmøtet på.
Valget av form på møtet mellom scene og sal, er uløselig knyttet til hvordan en definerer scenekunstens funksjon og eksistensberettigelse. Mens formen på dette møtet ofte er definert på forhånd i institusjonsteatrene, fordi teatersalenes utforming setter rammene, er formen hele tiden gjenstand for vurdering i det frie feltet, som i mindre grad forholder seg til teatersalenes vegger.
Omsetting spredt over flere virksomheter
I det frie feltet går en inn og ut av hverandres prosjekter, og de fleste har også frilansjobber i større scenekunstinstitusjoner. 23% har hatt ansvaret for budsjett over en million det siste året. Dette kan like gjerne være gjennom frilansoppdrag som i egen bedrift. Det er svært vanlig å ha samarbeidende institusjoner på prosjektene. Deler av omsettingen som skapes av aktører i det frie feltet vil derfor være bokført i andre regnskap enn de som er grunnlaget for Tallenes Tale.
Tallenes klare tale
Medlemmene i RadArt omsetter for 20, 4 millioner i egne foretak pr år. 59% kommer fra salg av billetter, tjenester, forestillinger i tillegg til sponsormidler. 41% er offentlige prosjektmidler i en eller annen form.
Av totalen 20, 4 millioner går 40% til lønn/honorarer til andre medvirkende, 8 % til reise og overnatting, og 11% til kjøp og leie av utstyr. Bare 4% går til markedsføring. Svært lite ender opp som overskudd, og dermed inntekt, for eieren av foretaket. Gjennomsnittlig inntekt er 252 000. Dette inkluderer ALT inntektsgivende arbeid, og er altså inntekten en sitter igjen med for 130% stilling.
En sannsynlig tolkning av tallene, er at ønsket om å få til forestillingene er så sterk at en gjennomfører– selv om det mangler penger til egen lønn og markedsføring. Fokuset er på å skape, ikke på å gjenta en eventuell suksess. Nå trengs det å få på plass infrastruktur og ordninger som gjør at forestillingene får et lengre liv.
Styrk pilarene
Det tar tid å bygge bruer. Men når det først er gjort blir man belønnet med både fin utsikt og kort reisevei. For å lykkes med å skape vesentlig samtidsscenekunst, som får det publikummet det fortjener, trengs nytenking på områder som finansiering, formidling og formalisering av samarbeidet mellom institusjoner og andre aktører. I begeistret etterdønning etter årets festival, virker Vårscenefest som et utmerket sted å begynne.