Intervjuet av Kristin Bjørn.
– Nina Wester, påtroppende teatersjef på Hålogaland Teater: Hva trenger vi teater til?
Vi trenger teater – og kunst – til å forstå mer av verden, og til å få øye på strukturer som vi ikke ser. Undertrykkende strukturer. Vi trenger et sted hvor vi kan stille spørsmålene som går under overflaten. Og så behøver vi teater for å få håp, og dele humor og latter og oppleve ting sammen.
Jeg tenker at den posisjonen som kirka hadde før tida, den tror jeg at folk fortsatt har behov for. Et sted der man kan få stilt noen spørsmål og samle seg om tema i samtida. I dag har teaterrommet den funksjonen. Eller jeg ønsker meg at den skal ha den funksjonen
– Tenker du at teatret i dag lett blir for individfokusert i fortellingene sine?
Jeg syns vi på teatret blir for selvopptatte. Det er kanskje dét jeg opplever som teatrets største problem. Vi er for opptatt av våre egne prestasjoner. Ikke våre egne historier, men på hvordan vi fremstår. Vi ser ikke at vi er en del av et samfunn, at vi har en oppgave og et ansvar overfor dette samfunnet. Vi må bli mer interessert i publikum: Hvem er de og hva er de opptatt av?
– Hvordan tenker du konkret å gå fram for å få vite mer om det?
Generelt ønsker jeg meg at teatret skal være et sted der samfunnsdebatten foregår. Startpunktet for å få det til må være en holdning til teatrets rolle, og den holdningen kan ikke bare være inne i meg som teatersjef. Den må gjennomsyre hele organisasjonen. Vi må være tydelige på hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Sette forestillingene våre i en sammenheng. Gjennom fokus på innhold, kan vi nå enda flere enn i dag.
Heldigvis er jo Hålogaland Teater et teater der folk føler seg velkomne, opplever jeg. Folk fra alle samfunnslag. Det første halve året vil jeg gjøre noen tester for å se hva som fungerer. Jeg vil undersøke to ting: På den ene siden hva som interesserer publikum, og på den andre hva som er mulig å få til innenfor organisasjonsrammene vi har.
Artlab, som er et samarbeid med RadArt(nettverksorganisasjonen for de frie scenekunstnerne i regionen), blir veldig viktig for teatret framover. Ambisjonen er månedlige, ukelange laboratorium som resulterer i testvisninger for publikum. Vi på teatret skal ikke bare være inne på huset vårt. Hålogaland Teater må syns andre steder, i andre sammenhenger, basert på andre metoder.
Jeg begynner i det små. Men hvis det er noe i det, noe jeg tror det er, så tenker jeg at vi skal utvide arbeidet med ny dramatikk, og la det være en mye større del av virksomheten vår. Nå begynner vi forsiktig med Artlab i år, og så håper vi at for eksempel til neste år, så vil dette ha vokst seg til større plass og synlighet. Kanskje det ender med at tre forestillinger står på repertoaret, hva vet jeg, men man må begynne i en ende å nøste.
– Har du noen forbilder blant teaterinstitusjonene?
Arbeidet som er gjort på Gøteborgs Stadsteater er et forbilde for meg. Der er det to teatersjefer som i løpet av de siste 5-6 årene har frontet et repertoar med mye nyskrevet, moderne dramatikk. De har suksessivt hatt mindre og mindre klassikere, og mer og mer nyskrevet. Til å begynne med førte det til at publikumstallene sank veldig , men de insisterte på sin profil, utviklet den gjennom seminarer og diskusjoner både for seg selv og publikum, insisterte og insisterte, og så begynte publikum å komme. Nå går det mer folk i teatret der enn det har gjort noen gang.
– Hva har vært de største teateropplevelsene dine i Norge den siste tida?
Jeg hadde nettopp en her på Rådstua Teaterhus, på Ship O´hoi med Pia Maria Roll, det var en veldig stor opplevelse. Og så så jeg Sorgen kler Elektra på Det Norske i regi av Eirik Stubø, det syns jeg var helt fantast isk. Det eksperimenteres i Norge, og letes etter nye fortellergrep, og det syns jeg er utrolig bra. På Kunsten å bli tam med De Utvalgte, hadde jeg med meg Suzanne Osten, og hun var helt i hundre: «Ni har avantgarde i Norge!!! Avantgarde!! Dette kunne aldri hendt i Sverige.»
– Jeg får inntrykk av at du har bevart evnen til å la deg bevege og begeistre som publikummer? Jeg husker jeg møtte deg tåretørkende på vei ut av forestillingen om den svenske salmedikteren Lina Sandell?
Ja! Da fikk jeg helt frysninger, Tromsø domkirke var breddfull, jeg husker at jeg der og da tenkte på hvor enkelt teater kan være, og likevel slå så sterkt. Stramt fokus på tekst, skuespillere, musikk, – helt basic. Det er en viktig oppgave for oss på teatret å få fram at teatret kan være så mye! Det er ikke gitt at det største og dyreste alltid gir den største opplevelsen for publikum. Jeg er veldig redd for at vi skaper en forståelse i publikum om at teater er noe veldig, hva skal jeg si, packetert.
– Packetert?
Hva heter det på norsk … At noe er fiks ferdig, strømlinjeformet, fin innpakning, flott scenografi. Alltid så magisk! Joda, teater er magisk, men også veldig medmenneskelig. For meg er teater kanskje den største medmenneskelige handlingen en kan gjøre: Skuespilleren som står der kveld etter kveld, instruktøren og teamet som har forsket og utforsket i kanskje et år. Det er noe utrolig sjenerøst over det, faktisk. Jeg mener at det handler om noe annet enn magi, det er noe dypt eksistensialistisk.
Vi på teatret har en tendens til å undervurdere vår egen betydning. Jeg tror vi kan ha en viktig rolle å spille. Jeg er stolt av å jobbe med teater og kunst. Tror ikke det finnes noe viktigere. Og jeg opplever at folk ser det. Jeg tenkte det sist da jeg var og så Ship O´hoi: Det fins ikke noe viktigere å gjøre akkurat nå enn denne forestillingen! Så kan man si at det bare er et fåtall som får sett det, men det er like viktig for det. Fordi det kan betyr så mye for dem som ser det.
Jeg kommer stadig tilbake til det at vi er for lite bevisst verdien av vårt eget arbeid på teatret. Man skal liksom ikke dokumentere hva man tenker og hvorfor, det skal bare være disse kunstopplevelsene en og en på rekke rad, uten noen sammenheng. Det er så – kanskje ordet er anti-intellektuelt? Det er derfor jeg prøver å bygge opp noe annet. Inne fra kjernen og ut. Det må fundamenteres. Det holder ikke med glasur og liksom-magi i lengden. Vi må vite hva vi holder på med. Hva vi undersøker. Hva vi vil formidle.
– Du har varslet mye nyskrevet dramatikk på repertoaret, men det er ikke så mye av det den første våren din som sjef?
Men det kommer en høst! Vi starter allerede i vår opp et prosjekt med en gruppe dramatikere som skal skrive et verk for oss og som skal ha premiere rett over nyttår 2014. Hele huset skal være med i prosessen, fra seminarer og forelesninger til lesninger av manus underveis. Og før den premieren, skal vi ha to eller tre Norgespremierer i løpet av høsten. Blant annet en tekst av Jonas Hassen Khemiri, en av mine favoritter. Vi skal også sette opp et annet stykke av en ung svensk dramatiker.
– Er svenske dramatikere mer opptatt av samfunnet rundt seg enn norske?
Det syns jeg faktisk. Men nå er jeg jo litt inhabil, fordi jeg har utdanningen min derifra, har et stort nettverk og får tilsendt mye svenske manus. Dessuten er miljøet mye større der enn i Norge. Men likevel… jeg syns at mange av de svenske er skarpere i sine samfunnsanalyser enn de norske.
Av en eller annen bisarr grunn har ikke dramatikeren så mye status i Norge. De er ikke veldig velkomne i prøveperioden, for å si det sånn. Det syns jeg er veldig rart, siden teksten ofte er grunnlaget for arbeidet i teatret. Det gjelder å åpne teaterprosessen slik at dramatikeren kan være til stede mer og bidra mer underveis.
– Jeg tenker at i Norge er dramatikerne tettere knyttet opp til det frie feltet. Det er flere som er opptatt av innhold og samfunnskritikk, men ofte utvikles teksten parallelt med andre elementer i forestillingen. Er det interessant å få slike grupper og forestillingsprosjekter inn på Hålogaland Teater?
Det er et mål, ja. Jeg har invitert Goksøyr og Martens til å gjøre noe hos oss og Pia Maria Roll, og Rimini Protokoll. Og jeg er veldig glad for at vi har Katrine Strøm hos oss. Hun jobber på denne måten med ungene i Lille Hålogaland Teater. Det arbeidet skal vi styrke og gjøre enda mer av i tida som kommer. Dessuten skal vi gjøre et prosjekt sammen med danseren og koreografen Simone Grøtte Pedersen.
Jeg grubler mye på hvordan jeg kan få til gode prosesser i utviklingsarbeidet. Det handler om å finne nøklene: De rette folkene, pengene og måten å gjøre det på. Jeg opplever ingen negativitet fra staben på Hålogaland Teater, tvert i mot, men det handler om struktur.
Hvordan få andre prosesser med fokus på innhold og samfunnsengasjement med den organisasjonsstrukturen vi har? Det er vanskelig. Men det er jo derfor jeg har tatt denne jobben: Jeg vil prøve å endre noen strukturer som jeg syns har vært problematisk i mitt møte med teatret. Hvordan kan jeg skape større elastisitet i produksjonsapparatet? Utfordringen gjelder teaterorganisering i Norge generelt, ikke Hålogaland Teater spesielt.
Mitt mål er at med gode kunstneriske prosjekter, så skal vi følge opp med penger. Det er jo mange hindringer, men så vanskelig kan det da ikke være! Det viktige er at det er en klar kunstnerisk vilje. Ingen vits i å samarbeide bare fordi noen sier at vi bør det.
– Det er ikke nødvendig for deg at arbeidet starter på skrivebordet med manus?
Det er ikke noe must for meg at teksten kommer først i en prosess. Men jeg er opptatt av å forsvare dramatikerens rolle på teatret. Kanskje fordi jeg er utdannet dramatiker selv. Det er en utrolig krevende rolle, og de får alt for lite kred. Personlig syns jeg at å være regissør er en mye enklere rolle, fordi en da har et team å støtte seg til.
– Du ønsker deg teaterdramatikere som er en del av teamet mer enn å se seg selv som premissleverandør for det de andre skal fortolke?
Eksakt. Og som ser seg selv i en selvfølgelig plass i forhold til det. Jeg hadde gjerne ansatt en husdramatiker, jeg, for å løfte fram dramatikerens betydning.
– Kommer du til å gjøre det?
På en måte er jeg redd for å satse alt på et kort. Men jeg ønsker å sette av midler og tid, utviklingsmidler, til å drive andre typer prosesser. Det er det første jeg må få til.
– Hva med dramatikerkonkurranser? Få inn ulike manusideer på tema som teatret ønsker å lage forestilling om?
Hvorfor skal alltid dramatikerne legges ut på anbud? Dramatikerne skal liksom stå rundt som sultne bikkjer som man kaster bein til inn i mellom. Da føler jeg at det er riktigere å peke ut noen og gi dem tillit. Jeg skulle forøvrig gjerne sett at flere dramatikere ville instruere sine egne tekster.
– Du har selv gjort det ganske ofte?
Ja, jeg mener, how hard can it be? He-he. Nei, seriøst, innenfor film har man jo en voldsom respekt for auteuren, som skriver og regisserer selv. Men på teatret er liksom ikke det bra. En må jo ha en annen til å tolke sin egen tekst, så man får avstand til den. Jaha.
– Du mener at det ikke er nødvendig?
Jeg mener ikke at det bare er tøv, men hvorfor er det forskjell på hvor mye distanse som kreves på film og teater? Med auteurer får man en klar vilje fra start til mål. Jeg opplever selv at når jeg har gjort begge deler, blir jeg mye mer åpen i regiarbeidet. Jeg ser at teksten mangler noe, og da kan jeg skrive noe til – eller la noen som har en god ide gjøre det. Jeg liker sånne prosesser, selv om de er veldig krevende. Og da mener jeg veldig. Men de er viktige og ekstremt utviklende for teatret.
– Du er kritisk til instruktørrollen og den statusen den har?
Jeg syns vel egentlig at regissøren har for mye makt. Og det sier jeg som liker makten når det er jeg som har den. Men jeg syns jo teatret er altfor hierarkisk. Grunnen til at jeg jobber med teater er at jeg liker å jobbe sammen med folk. Det er viktig for meg å spre det kunstneriske ansvaret. Det ansvaret ligger ikke bare hos regissøren. Eller hos teatersjefen, for den saks skyld. Jeg skal lede an. Men alle har et ansvar.
– Du ønsker deg sterke team med selvstendige medarbeidere med egenvilje og driv. Også dramatikere. Men det er noen økonomiske lover her – dramatikerne og frilanserne står utenfor institusjonen, og vil gjerne inn. Det er alt for lite midler i det frie feltet. Prosessorienterte verksteder kan fort ende i et ødeland der alle er greie med hverandre og ingen driver prosjektet i mål. Ingenting er så inspirerende som en bindende avtale om premiere.
Jeg ønsker å gå dit det er kunstnerisk vilje, og om det er innenfor eller utenfor driter jeg i så lenge de folkene som har den kunstneriske viljen kommer. Kom, kom, kom, så lenge dere har selvstendige og inspirerende prosjekter. Da er det mitt ansvar å legge til rette for prosesser der de tingene får komme mest mulig fram. Jeg grubler og leter etter hvordan vi skal finne de folkene og få de til å komme. At det ikke er sånn: «Nina, jeg har så lyst til å komme inn på institusjonen for dere har så mye penger …” Nei! Ikke at jeg ikke skjønner at det er en gulrot. Men det må være det kunstneriske prosjektet som står i fokus. Vilje er kjempeviktig. Det trenger overhodet ikke være min vilje. Det er ikke viktig for meg i det hele tatt. Jeg ønsker meg sterke viljer med tydelige krav til oss og hva vi kan bidra med.
– Det er mange grunner til å ønske seg inn i institusjonene. Det et faktum at forestillingen om et kvalitetshierarki eksisterer. Det stadfestes jo til stadighet gjennom bevilgningene fra staten. Nationaltheatret troner øverst i pyramiden som det aller beste, og så går det nedover til regionteatrene og aller nederst – i underskogen – befinner det frie feltet seg.
Jeg er enig i at den holdningen fins. Det er plagsomt. Det er noe av det som rir meg mest. Det grunner i en holdning om at alt som skapes på institusjonene liksom er så mye bedre, og det syns jeg ikke at det er. Samtidig er det heller ikke slik at alt det nye og spennende skjer i det frie feltet.
Grunnen til samarbeid er at jeg ser at den kunstneriske viljen er minst like sterk utenfor institusjonen som inne. Vi på institusjonene trenger å ha en bevissthet om hvordan pengefordelingen slår ut, og ikke ta det for gitt at vi fortjener det og ikke trenger å gi noe igjen! Det er vår forbannete plikt og ansvar å gi noe tilbake for alle pengene vi får.
– Det er en stor jobb du har begitt deg ut på?
Jeg er kjemperedd for at jeg skal miste illusjonene. Troen på at det går an å endre ting. Men vi har alle muligheter til å få det til på Hålogaland Teater, som er så lite tross alt, og først fikk eget hus for 7 år siden. Jeg opplever ingen institusjonstrøtthet her. Jeg kjenner mer på at vi smittes av at vi befinner oss i en landsdel med framtidstro og stor optimisme. Kanskje vi kan få til noe som kan oversettes til større skala hos de andre institusjonene etter hvert? Men det er lett å sitte her nå, og være tøff i trynet, jeg har jo ikke begynt i jobben enda.
– Jeg tror det er mange som heier på deg, og gjerne vil bidra til at du lykkes.
Jeg opplever at det er et skifte nå. Det har Dramatikkens hus vært med på. Det arbeidet de gjør med å få fram nye tekster og samarbeid er uhyre viktig. Det er noe som er i endring. Føler meg priviligert som kan være i denne posisjonen akkurat nå. Det er mange bra krefter som vil dra sammen med meg. Også der jeg ikke ventet det. Hos næringslivet, for eksempel.
– Forskjellene i arbeidsmetodikk er ofte et av de største hindrene for samarbeid mellom institusjoner og det frie feltet. Følelsen av profesjonalitet er ofte knyttet til måten man pleier å gjøre ting på?
Det fins så mye redsel rundt omkring, både innad på institusjonene og i det frie feltet. Opplevde det i Sverige også. Masse angst. Jeg tror det bunner i dårlig selvbilde: At vi ikke forstår hvor viktig vi egentlig er. Vi tør ikke å fronte det heller, overfor politikere og andre, at vi har en selvsagt plass i offentligheten. Derfor er vi nødt til å skolere oss innad. Man må vite hva man holder på med. Vite hvorfor man gjør det man gjør. Hvorfor, hvorfor, hvorfor. ALLE på teatret må vite hvorfor vi gjør de kunstneriske valgene som vi gjør. Gjennom å styrke oss selv kan vi også bli tydeligere utad.
Da kan vi være sjenerøs, og nysgjerrig, og åpen, knytte til oss kunnskap og andre kunstnere. Ikke fordi vi ikke er bra nok! Men fordi vi vet hvor vi selv står og hva vil skal undersøke. Derfor søker vi samarbeid. Men slik er det ofte ikke. De andre oppleves som truende. Vi er ikke trygg i oss selv. Enda vi har all mulig grunn til å være det! Se på resten av Europa, teatrene legges ned, mens vi, – vi får mer penger, vi har ikke NOE å klage på. Vi har anerkjennelse og støtte. Men likevel sitter vi her og er redde for noe. Jeg fatter det ikke.
Jeg kommer stadig tilbake til det at vi er alt for ubevisst verdien av våre egne prosesser på teatret. Man skal liksom ikke dokumentere hva man tenker og hvorfor, det skal liksom bare være disse kunstopplevelsene en og en på rekke rad, uten noen sammenheng. Det er så – kanskje ordet er anti-intellektuelt? Det er derfor jeg prøver å bygge opp noe annet. Inne fra kjernen og ut. Det må fundamenteres. Det holder ikke med glasur og liksom-magi i lengden. Vi må vite hva vi holder på med. Hva vi undersøker. Hva vi vil formidle.
Kristin Bjørn 28.12.2012