Vitenskap og politikk
Maaike Knol, du er forsker ved Norges fiskerihøgskole ved UiT, og har en doktorgrad i samfunnsvitenskap – marin ressursforvaltning. I din forskning har du spesielt sett på forholdet mellom forskning og forvaltning – eller vitenskap og politikk.
Har vitenskap og politikk fått mer med hverandre å gjøre de siste tiårene?
Ja. Verden endrer seg raskere og mer uforutsigbart. Da har politikerne behov for å skjønne hva som skjer, og ikke minst skjønne hva som vil skje ved ulike veivalg. Så når de prøver å gripe inn i problemfelt som er vanskelige å forstå trenger de hjelp, og da snur de seg til vitenskapen. I dagens kunnskapssamfunnet er det forventet at politiske valg er basert på “best tilgjengelige kunnskap”.
Men kanskje er det også litt trygt for politikere å slippe å stå for alle de vanskelige valgene selv? Når politikere skal gjøre vanskelige avveininger får derfor vitenskapen en mer sentral rolle. Det kan sies at vi ser en fagliggjøring av politikk.
Skjer det omvendte også? Ser vi, med andre ord, også en ”politisering” av vitenskap?
Ja, i en viss grad går de to prosessene hånd i hånd. Når forskningsinstitusjoner er med på å sammenstille kunnskaper som kan ligge til grunn for en politisk beslutning, for eksempel gjennom en konsekvensutredning av ny økonomisk aktivitet som oljeutvinning, er de tilknyttet til sektormyndigheter gjennom offentlige midler.
Kunnskap er ikke nødvendigvis nøytral, som vi liker å tenke. Oppdragsgivers interesser har lett for å prege konklusjonene.
Forskning blir anvendt, eller brukt, til å forstå kompliserte endringsprosesser. På hvilken måte ”brukt”?
Det har vært vanlig å tenke at det er politikerne som bestemmer målene, mens forskerne viser hvordan man kan komme seg dit, og også forutsi konsekvensene av forskjellige politiske veivalg. Og sånn er det også, men samtidig ser vi at den klare arbeidsdelingen mellom politikk og vitenskap viskes mer ut.
Forskere får for eksempel oppdrag fra myndighetene om å fastsette kritiske verdier, som kan forstås som en slags varsellampe. Grenseverdier forteller hva som er akseptabelt eller ikke. Det kan bakes inn i lover og politiske forpliktelser og i neste omgang utløse krav om handlinger – som kan være dyre og berøre mange.
I internasjonal klimapolitikk er en slik varsellampe for oppvarming på to grader. Dette er et resultat av at mange fagmiljøer har forsøkt å beregne hva som vil skje om temperaturen stiger med 1 grad, 2 grader osv. Fordi disse beregningene er vanskelige både å forstå og kommunisere fokuserer man på at varsellampen lyser på 2 grader. Det kan alle forstå og gjør det lettere for samfunnet å engasjere seg i klimapolitikk.
Har du også et norsk eksempel?
Ja, og det er fra diskusjonen om boring etter olje og gass i Lofoten-Barentshavet. Forskere ble bedt om å kartlegge sårbare og verdifulle områder på havet, ut fra kunnskap om fuglebestander, gyteområder for fisk, havstrømmer, og så videre. Myndighetene bruker dette kartet til å si til oljeselskaper: “Utenfor disse bestemte grensene kan dere bore for olje, men ikke innenfor”. Gjennom selve kartleggingen er forskere dermed med på å skape politikk.
Det forskes mer og mer på området i Arktis og langs Nordøstpassasjen, og den totale kunnskapsmengden øker hele tiden. Men betyr det at vi får mer oversikt?
Kunnskap og usikkerhet
Jeg har tenkt på kunnskap som en krukke som fylles, – når man har undersøkt og forsket nok, er krukka full og kunnskapen komplett. Men sånn er det visst ikke..
Det snakkes ofte om kunnskapshull, og da er det slett ikke unaturlig å tenke at vi har ei tom krukke som kan fylles med kunnskap.. Men så enkelt er det ikke. For etter hvert som vi lærer mer, så får vi også nye spørsmål. Da kan man jo lure på om det er riktigere å si at krukka er lekk så den aldri blir full?
Jeg liker heller å tenke at kunnskap er noe som stadig endrer seg. Det er hele tiden nye ting vi ikke vet, og kanskje blir det vi trodde vi visste utdatert.
Jeg tror heller ikke det er noe som heter objektiv kunnskap. Forskere må gjøre valg, for eksempel hvilke metoder de skal bruke, hva de skal inkludere, og hva de skal utelukke. Dermed finnes det ikke bare én mulig realitet, for med andre valg kunne det jo blitt annerledes.
Kunnskap er derfor en forenklet forståelse av virkeligheten som inneholder mange usikkerheter. Denne usikkerhet fører igjen til at nye forskningsprogrammer startes opp. Dermed fylles de såkalte kunnskapshullene, men samtidig skapes det nye og flere fordi utviklingen av kunnskap og usikkerhet går hånd i hånd.
At forskerne produserer nye kunnskapshull er bra, men den usikkerheten som ligger til grunn er ofte brukt politisk. Petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen er et eksempel. Når politikere ikke vet hva de bør gjøre, eller ikke tør å ta avgjørelser om verken varig vern eller åpning for boring, viser de gjerne til kunnskapshullene, og de argumenterer for mer forskning. På den måte kan kunnskapen (og kunnskapshullene) gjøres politisk; den kan bli brukt til å utsette kontroversielle valg om vern versus vekst. Samtidig skaper dette nye muligheter for forskere, som i stor grad er avhengig av offentlige midler.
Litt kynisk sagt vil det ofte være gunstig for en forsker å jobbe med noe som det knytter seg politisk usikkerhet til, eller er kontroversielt, for der vil det være større vilje til å finansiere forskningen.
Det jeg sier om kunnskap i endring og kunnskapshull får det sikkert til å høre ut som at jeg ikke tror forskning ikke har noe for seg, men det er slettes ikke det jeg mener.
Når forskningen er opptatt av å skape innsikt i kompliserte problemstillinger på tvers av natur og samfunn, er det vel og merke en forutsetning at forskere samarbeider på tvers av fag. Det handler ikke så mye om å ”eie” den riktige modellen som gir oss de ”sanne” fakta. Det handler om å se over grensene.
Arktiske fremtidsscenarier
Kommer Nordøstpassasjen til å være den viktigste forbindelsen mellom Europa og Asia? Hva slags krav skal man stille til skipene og systemene rundt dem for å hindre forurensning og forlis?
Kommer det et race etter arktiske ressurser mens isen smelter? Et Arctic gold rush? Så langt har det i alle fall vært et Arctic gold rush for konferansearrangører og forskere.
I de siste 5-10 årene har det nemlig vært en stor økning av arktiske framtidsstudier som er gjennomført av forskere fra ulike fag. Ulike metoder er brukt for å vise forskjellige scenarier for aktivitet i Arktis. Fremtidsbildene deres viser alt fra himmel til helvete, og handler både om frelse og fortapelse.
Men hva med de faktorene som ikke er tatt med i modellene? Jeg vil påstå at issmeltingen er ikke avgjørende for framtiden i Arktis. Heller ikke miljøpolitikk eller tilgjengelig infrastruktur. Poenget mitt er at utviklingen i Arktis vil være et resultat av kombinasjonen av disse, og faktorer utenfra. Arktis har alltid vært en periferi i verden, og viktige beslutninger og forhold utenfra vil fortsatt være viktigst for hva som skjer der, for eksempel internasjonal økonomisk utvikling, befolkningsutvikling og globalisering.
Det er også et poeng at fremtidsbildene heller ikke er politisk nøytrale. De er gjerne laget på oppdrag for store selskaper eller myndigheter for å brukes som beslutningsgrunnlag for noe konkret. Hvordan de informerer oss om hva som kan skje former den offentlige debatt og skaper vilje eller uvilje til å endre oss.
På denne måten er framtidsforskerne også med på å bestemme utviklingsveiene framover.
Men hvordan Arktis ser ut om 25 år, det vet ingen. Det eneste vi kan si med stor sikkerhet er at bildet er nyansert. De arktiske statene ønsker definitivt ikke vern hvis det betyr fullt stopp i økonomisk utvikling. Men hva som skal skje hvor og på hvilke premisser, gjenstår å se. Her er det mange beslutninger som skal tas om spillereglene. Forskerne vil være med i prosessen, men om det gjør valgene enklere, er ikke sikkert.