Blodklubb #2

Om Blodklubb #2

Forskning viser at for å skape et VI trengs et DEM, og siden Blodklubb er klubben for alle som har blod er det vanskelig å finne noen som er utenfor. Publikum ble delt inn i fire grupper basert på høyde og hårfarge, og deretter forsøkte man med middels hell og riste disse fire gruppene sammen på slutten av klubbmøtet. Hardcorebandet ONDT BLOD framførte klubblåta Vara Valvi for første gang.

Omtaler

Det er innkalt til møte i «Blodklubb – Klubben for alle som har blod» i andre etasje på City Bar og Diner i Harstad. Lokalet er overfylt når vi i forskningsgruppen ankommer. Vi ender opp med å sitte forskjellige steder i lokalet – på gulvet, på en klappstol, på et armlene til en sofa. Folk tanker opp på øl og vin. Det er uklart hva vi er invitert til, men det er klart at vi ikke skal forvente å bli servert den samiske matretten gumbá her; det er noe annet som er på menyen: Spørsmål om tilhørighet, tilhørsforhold, samhold. På veggen er et stort klubbmerke projisert opp på et lerret, hvor det over en stor hvit bloddråpe på en blodrød bakgrunn står ”Est. 2018 / Blodklubb /Vara Valvi”. Klubbens grunnleggere trer frem og introduserer seg selv som «forfatter og markasame» Sigbjørn Skåden, «finsk/norske performancekunstner” Kristina Junttila, «skuespiller og fornorsket sjøsame» Bernt Bjørn og «dramaturg og rivgu» [norsk kvinne] Kristin Bjørn. Dette viser seg å være Blodklubbs andre samling, og denne gang er det altså besøkende på Festspillene i Nord-Norge som er invitert til å ta del i det klubblederne beskriver som «jakten på det store VI, hvor blodet fritt kan strømme gjennom kroppene våre». Men, som klubblederne forklarer, felleskap kan kun skapes ved å skape «tydelige grenser».

Alle i rommet blir derfor bedt om å klippe av en hårlokk og på bakgrunn av fargen deles vi inn i fire grupper, med hver sin gruppeansvarlige klubbleder, som i tur holder kamptaler for å lokke flere medlemmer til nettopp sin gruppe.(…)Det er ikke den performative implosjon av den romantiske forestillingen om et stort «vi» som gjør Blodklubbs performance så viktig, men snarere at klubbmøtet synes å skape et kollektivt rom hvor ellers individualiserte friksjoner og eksklusjoner trer frem. Selv om vi forlater baren tom for ord, klarer vi ikke å gi slipp på hva det er vi har vært vitne til. Ubehaget sitter fast, som om sorgen som gjennomsyret Skådens tale nå klistrer til oss i all vår forskjellighet. Som noe vi må forholde oss til – sammen. 

-Brit Kvamvig, Fra forskningsdagboken på Festspillene i Nord-Norge, 29. juni 2019

I did really not know what to expect when being directed to the second floor of the city bar in Harstad. I had signed up for Blodklubb and my curiosity was mainly around how this controversial show or gathering around genealogy would play out. As a newcomer to the area I did not have all the references in place but that did not mean I did not comprehend the methods and the means of this performative community experience. I thought it was daring, playful and edgy. Obviously some of the people in the audience were quite provoked and perhaps rightfully so but Ferske Scener managed to create a space for a truly shared experience, where you were invited to participate in a communal event that left me quite touched and certainly sparked many thoughts both about the artistic approach and about the content. The best experiences I have when proposed with an artistic content is when I see that the artist/s are trying to convey something that is close to them, their hearts and/or convictions and to be allowed to be a part of a meaningful process. All this I did experience that night and I wish for Blodklubb to remain as a search for a meaningful exchange between people of different backgrounds and opinions.

Ragnheiður Skúladóttir
Direktør for Festspillene i Nord Norge