Flerspråklig forestilling basert på utrolige og sanne historier fra grenselandet mellom Norge, Finland og Russland. Fortellingene brytes av accapella sang og joik.
Bildene av sykkelberget på grensestasjonen Storskog gikk viralt i 2015. Hundrevis av syriske og afghanske flyktninger hadde funnet et smutthull i loven. Da, som nå, er det forbudt å krysse grensa mellom Russland og Norge til fots eller med bil, men kommer du på sykkel, er det greit.
Dramatiker Rawdna Carita Eiras idé var å følge historien til en av syklene på dette sykkelberget. Sykkelen blir en rød tråd gjennom en periode på 80 år med utrolige og sanne hendelser i området der Norge, Finland og Russland møtes.
Karakterene er oppdiktede, men begivenhetene de blir en del av, er virkelige. Det er historier om flukt og hjemland, om skjebnene til den skoltesamiske bosetninga i Njuõʹttjäuʹrr (Notozero), om en legendarisk bar i Boris Gleb i 1965, om verdens dypeste menneskeskapte hull, om plutselige åpninger i stengte grenser, og om mennesker som gjør det de må for å overleve.
Lyden av Davvieanan («Nordlandene»)
Arbeidet med scenespråket i Muohtadivggažat (Lyden av snø) har pågått i to år. Fra scenen høres det nå en språkmiks bygd på aktørenes morsmål og språkrepertoar.
Det nordlige Norge er fremdeles flerspråklig, til tross for over hundre år med intens fornorsking. Men språkblandingene som så mange har vokst opp med, høres sjelden offentlig. De er blitt forvist til det private. Det monospråklige hegemoniet er sterkt, ikke minst i teatret. Det har vært et etablert sannhet at hvert språk må ha sitt eget teater. Det sannheten vil vi i Ferske Scener utfordre.
Som så mange i nord, har vi i Ferske Scener flerkulturell bakgrunn. Våre språk er norsk, finsk og samisk, og etterhvert engelsk. Forestillinga Muohtadivggažat er den første i en serie prosjekter der vi utforsker flerspråklighet. Denne gangen er vår hovedsamarbeidspartner det samiske nasjonalteatret Beaivas. Språkarbeidet er det i hovedsak dramatiker Rawdna Carita Eira og regissør Kristin Bjørn som har stått for, med sterke bidrag fra skuespillerne.
Språk er verktøy for å nå fram til andre mennesker. Det er ikke bare ordenes konkrete innhold som gir det mening. Vi har med stor glede erfart at både vi og publikum forstår mye mer enn vi trodde da vi startet.
Om dramatikeren
Rawdna Carita Eira (1970) er poet, librettist og dramatiker, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. I 2019 hun premiere på operaen Two Odysseys: Gállábártnit i Kanada. Forestillingen er i 2020 nominert til Dora Award (Kanadas Heddapris). Eira har bakgrunn i det samiske/norske/skogfinske med en far fra Finnskogen (Solør) og en mor fra en reindriftsfamilie i Guovdageaidnu. Eira har levd hele livet i spenningen mellom samisk og norsk kultur. Familien hennes drev reindrift på Sør-Helgeland fram til 2002. I dag arbeider Eira som dramatiker og inspisient, og med teksting/oversettelse ved Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. Hun behersker nordsamisk flytende og forstår/skriver delvis også på sør-samisk og lulesamisk.
Fra anmeldelse på Scenekunst.no av lesning på Scenetekstivalen 4.10.2020:
Selv om jeg ikke forsto et par av språkene fant jeg det ikke problematisk. For inni meg rommer jeg min egen flerspråklighet som oversetter følelsesregisteret skuespillerne formidler til det urmenneskelige. Jeg forstår nødvendigvis ikke alt, men likevel så forstår jeg. Muohtadivggažat/Lyden av snø – var på et særdeles høyt nivå jeg ikke helt har språk til å forklare, men som traff tårekanalen.
Rania Broud
Fra anmeldelse på Nordlys.no av forestillingene på Hålogaland Teater 11-13.nov.2121
«En fragmentert, leken, varm og kanskje også litt rotete forestilling fra Nordkalotten»
«Det fine er at den viser fram vår felles historie og felles liv. I dag og den gang. Den viser fram mennesker som forelsker seg på tvers av grenser og gruppetilhørighet, mennesker som drømmer, sanker drivved, gjemmer seg for krigen, og håndterer tilværelsen sammen og ved siden av hverandre. Det er ikke så ofte vi ser det på scenen»
«Forestillingens styrke ligger nettopp i denne ideen om fellesskap tross alt, og i den lekne fordomsfrie tilnærmingen. Det er uhøytidelig, fiksjonen brytes stadig opp, og også publikum blir vennlig dratt inn i fellesskapet«
Anki Gerhardsen, for Nordlys