Å oppleve noe i ett og samme rom (fysisk eller digitalt), i et fellesskap med toveis kommunikasjon utøverne i mellom, og mellom utøverne og publikum, er scenekunstens grunnpremiss.
Men hvordan skapes disse øyeblikkene av fellesskap? Velbrukte klisjéer som at «Scenekunst er øyeblikkets kunst» eller «Hver forestilling er unik, fordi publikum er det» gjelder fremdeles. Kan vi si og gjøre noe som gjør dette mytiske fellesskapet hakket mer konkret og spesifikt? Er det sånn at hver forestilling har sin egen måte å skape fellesskap på?
Tema og gjester
Kristin Bjørn er vert når Scenetekstivalen inviterer publikum og deltakere til samtaler, innfall og utfall om fellesskapet i et scenekunstrom. Vi har blant annet invitert Tale Næss og Kristina Junttila til å snakke om arbeidene sine. Tale Næss er fersk doktor i scenetekst med bakgrunn fra skjønnlitteratur og teater. Hun er opptatt av hvordan vi kan skrive fram et vi i sceneteksten. Er det mulig å snakke på vegne av flere? Kristina Junttila er doktorgradstipendiat i kunstpedagogikk med bakgrunn fra live art og performance. Hun får spørsmål om hvordan man kan legge til rette for et aktivt og handlende fellesskap i et scenekunstrom. Må dette fellesskapet mellom scene og sal implisere likhet, forstått som en felles opplevelse, eller er det plass til forskjellige opplevelser og valg – samtidig?
Det blir kunstneriske innslag og samtaler ved Ida Løken Valkeappää, Maja Bohne Johnsen, Siri Broch Johansen og Bernt Bjørn. Som en ekstra bonus får vi et miniforedrag av årets Hedda æresprisvinner Knut Ove Arntzen om teaterkunstens betydning for avkolonisering av kulturlivet. For de som vil lese Arntzens tekst ligger den til høyre på sida, som en pdf.
Årets tekstivalmusiker
Og ikke minst blir det musikk med Scenetekstivalens egen festivalmusiker Aggie Frost!
Aggie var del av den tidlige norske elektronika-bølgen og hun er langtidsleverandør av melankolsk, drømmende elektronisk pop. Nå er hun tilbake med nytt soloprosjekt og albumet Perlemor, som hun kaller filmatisk elektronisk pop. Denne gang synger hun på egen dialekt hvor hun trekker lytteren nærmere til seg gjennom tekstene, som er nære, personlige og visuelle.
Les mer om Kristina Junttilas doktorgradstipendiat her.